Diskresjonens kunst

Religion kan være så mangt: åpen, inkluderende, nysgjerrig og livsbejaende. Men også lukket, avvisende, innsnevrende og destruktiv. Eller den kan være ren glasur, en fromhetsstrategi for å innynde seg hos potensielle velgergrupper. «Tro» til Dovre faller.

Dette er ikke noe nytt. Politikere, både fra høyre- og venstresiden, har smykket seg med ånds- og andaktsliv til alle tider. Men aldri har tro som valgkampstrategi vært så gjennomskuelig som i tilfellet Donald Trump, som ikke nøler med å utrope Bibelen til «an incredible book» stappfull av «so many brilliant things».

LES OGSÅ: Amerikanerne tviler på at Trump er religiøs

– Det blir for personlig

Ja, så begeistret er angivelig Trump for den hellige boken, at han sammenligner den med en skikkelig god film: «(…) like a great movie, a great, incredible movie.  You’ll see it once, it will be good. You’ll see it again. You can see it 20 times and every time you’ll appreciate it more».

Da intervjueren spurte om Trumps favorittvers, fikk imidlertid pipa en annen lyd: «Det blir for personlig», unnskyldte han. Flere observatører har derfor mer enn antydet at den amerikanske presidentkandidaten neppe er så fortrolig med Skriften som han ønsker å gi inntrykk av. I forrige uke refererte han symptomatisk nok til Paulus’ andre brev til korinterne («Second Corinthians») som «Two Corinthians».

LES OGSÅ: Gud er på retur, men ikke i valgkampen

– Jesus ville hjulpet i nærområdene

Her hjemme har Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug gjort seg skyldig i den samme dobbeltalen. På den ene siden å gå rundt med et påfallende kors rundt halsen, på den andre siden å hengi seg til teologiske utlegninger som i beste fall kan karakteriseres som hjelpeløse:

«Jesus ville hjulpet i nærområdene. Det var 
jo det Jesus var opptatt av, at du skulle hjelpe 
flest mulig, og da handler ikke det om å hjelpe veldig mange i Norge».

Ved neste korsvei kan hun på innpust snakke om den «sterke tilknytningen til kirkens ritualer»; og på utpust karakterisere det samme huset som «gjennomsyret sosialistisk» og utøver av «godhetstyranni». I forrige ukes «Debatten» på NRK omtalte hun biskop Olav Øygards engasjement for storskogflyktningene som «forstemmende».

LES OGSÅ: Lager bibelnettside i protest mot Listhaug

Brisker seg

For ordens skyld: Listhaug er i sin fulle rett til å ha et motsetningsfylt forhold til kirken (har vi ikke alle det, når det kommer til stykket?). Og det er ikke meningen å overprøve troen til verken henne eller Donald Trump.

Tro er ikke noe som sertifiseres. Den måles ikke i forstandige bibelutlegninger eller teologiske drøftelser – men i tillit. Hvordan Listhaug og Trump har det med Gud på kammerset, vet jeg ingenting om. Om dette må jeg tie. (Skjønt, det må være lov å tenke sitt når Trump uttaler at han aldri har bedt om forlatelse for sine synder, simpelthen fordi det ikke har vært nødvendig.)

Det jeg imidlertid kan si noe om, er deres fremtreden i offentligheten. Hvordan de brisker seg. Hvordan de ublu påkaller «Two Corinthians» ­eller Jesu' strategi for nærområdene – for bare å ­avsløre at de nok ikke helt har grepet essensen i det de viser til.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Slå opp i Matteusevangeliet

Et velment råd til dem begge kunne derfor være å slå opp i Matteusevangeliet, en evig påminnelse om stillhetens og diskresjonens kunst (til Trump: det uttales «sixth chapter of the Gospel of Matthew»):

«Når dere ber, skal dere ikke gjøre som hyklerne. De liker å stå i synagogene og på gatehjørnene og be for å vise seg for folk. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte.»