Det 
perfekte

I Fjodor Dostojevskijs roman Brødrene Karamasov stiller Ivan sin bror Aljosja overfor et grunnleggende dilemma: «… tenk deg at du vil kunne oppføre en bygning som kunne bringe menneskeheten evig lykke, som endelig kunne gi menneskene fred og ro, men at vilkåret var at en liten, ubetydelig skapning måtte utsettes for tortur (…) ville du da påta deg oppgaven som byggmester?» Aljosja svarer stille: «Nei, det ville jeg ikke».

I 1994 stilte BBC et lignende spørsmål til kjente britiske historikeren Eric Hobsbawn. «Hvis det hadde lykkes å skape det perfekte fremtidssamfunnet, ville da et tap av femten, tjue millioner menneskers liv være verdt det?» Hobsbawn trengte ingen betenk
ningstid for å svare ja.

LES OGSÅ: «Tvilsomt, grønt menneskesyn»

Det fullkomne

Det er en avgrunn mellom Aljosjas og Eric Hobsbawns svar. Viljen til å ofre menneskeliv i jakten på det perfekte samfunnet, har sendt millioner av mennesker i graven, og legitimerer stadig ulike former for forfølgelse, undertrykking og gradering av menneskeverdet. «Ingen ondskap er verre enn den som utføres med den beste samvittighet,» sa Blaise Pascal.

Millioner har måttet bøte med livet fordi makthaverne ville omforme mennesket og samfunnet i sitt ideologiske bilde. Nazi-Tyskland står frem som det verste 
eksemplet på at menneskeliv blir uvesentlig når målet er et idealsamfunn. I Sovjetunionen, Kina og Kambodsja døde millioner i ideologiske eksperimenter, satt i gang av de kommunistiske 
lederne. Mot slutten av århundret så vi hvordan den iranske revolusjonen forsøkte å skape en himmel på jord. Arven videreføres av grupper som IS, som 
begår grusomme forbrytelser mot menneskeheten i sitt perverse forsøk på å skape et religiøst idealsamfunn.

Drømmen om det fullkomne og dragningen mot det totalitære er imidlertid ikke bare forbeholdt historien eller land vi ikke liker å sammenligne oss med. Norske akademikere samlet seg rundt den politiske sekten AKP (m-l), som omfavnet, legitimerte, unnskyldte og bortforklarte noen av de verste og mest inhumane regimene som historien har sett. Fordi man drømte om idealsamfunnet og «det nye mennesket», forsvarte man Stalin, Mao og Pol Pot. Ideen om at det går an å skape et ideelt samfunn med politiske virkemidler lever fortsatt i beste velgående på ytterfløyen av norsk venstreside.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Veksten til det ekstreme høyre i mange europeiske land er et annet uttrykk for at drømmen om fullkommenhet lever i beste velgående. Holdningene og hatet som kom til syne hos Anders Behring Breivik er langt fra unikt, ifølge forfatteren Øyvind Strømmen. Frykten for ikke-vestlig innvandring fører til at mange europeere søker mot totalitære og anti-demokratiske bevegelser.

LES OGSÅ: «Staten har ikke alltid gode hensikter»

Umulig

Drømmen om det fullkomne er en viktig grunn til at mange unge muslimer søker mot islamsk ekstremisme. Politisk islam er i dag det mest fremtredende uttrykket for renhetsorientert og totalitær religiøs doktrine. Men også innenfor kristne miljøer finnes dem som tenker at politikken kan brukes til å skape et kristent idealsamfunn.

Statsledere, intellektuelle og religiøse fundamentalister har både utført og forsvart ondskap og gradering av menneskeverdet med god samvittighet, fordi drømmen om utopien har helliget alle midler. Nettopp av den grunn er det så viktig å avvise ideen om at idealsamfunnet er mulig. Politikk kan brukes til å skape et bedre samfunn, men det kan aldri brukes til å skape et perfekt samfunn.

Kristendemokratene la vekt på at vi lever i en ufullkommen verden bestående av feilbarlige mennesker. Vårt potensial til å handle godt er stort, men historien viser også at mennesket er i stand til å vise uhyrlig ondskap. Alle mennesker begår feil, og noen ganger velger vi også å gjøre det vi vet er galt. Inge Lønning kalte dette «menneskets dobbeltansikt» i Kristen etikk (1983).

For kristendemokrater er menneskets dobbeltansikt en viktig begrunnelse for folkestyre, spredning av makt og grenser for politikk. Som den amerikanske teologen og moralfilosofen Reinhold Niebuhr skrev i The Children of Light and the Children of Dark- ness (1944): «Menneskets evne til rettferdighet gjør demokratiet mulig, menneskets tilbøyelighet til urettferdighet gjør demokratiet nødvendig».

Erik Lunde

Leder av Kristendemokratisk forum