Den farlige ­bønnen

Egypteren Muhammad Jebril er utdannet ved Azar-universitetet i ­Kairo, og en anerkjent lærer og predikant.

Han er ­særlig kjent for sin vakre koranresitasjon og har derfor vært en kjær bønneleder under den rituelle kveldsbønnen salat al-tarawih i ramadan, hvor Koranen i løpet av en måned resiteres i sin helhet.

Tarawih-bønnen avsluttes hver 
kveld med en friere sekvens, ikke helt ulikt forbønn. Bønnelederen fremsier gjerne en blanding av konvensjonelle bønneformularer og fritt formulerte bønner, og forsamlingen svarer med et bekreftende «amin».

Innholdet er gjerne forbønn for de døde, bønn om rettledning 
og tilgivelse, velsignelse og ­beskyttelse, men også bønner som tar opp spesielle behov i forsamlingen, i lokalsamfunnet eller i verden.

Det er vanlig å ­formulere disse bønnene i et ­generelt språk, men ofte med henvisning til koranske begreper.

Kan utfordre makten

Bønnelederen har altså et visst spillerom i denne delen av bønnen, på samme måte som under fredagsbønnen. Fredagsbønnens tale og duaen kan derfor benyttes til å bekrefte og styrke status quo, ­inkludert sittende autoriteter og myndigheter, men den kan også utfordre makten.

LES MIN TRO MED OLE JØRGEN ANFINDSEN: Islamkritikeren som bøyer seg mot Mekka hver dag

Mange autoritære regimer ­holder derfor streng styring med hva som blir sagt i slike taler og ­duaer. Offisielt er overvåkingen begrunnet i behovet for kvalitetssikring, men i praksis medfører denne formen for kvalitets­sikring alltid et større eller ­mindre element av kontroll og sensur – ikke minst for regimer som ikke ønsker å bli utfordret.

En slik utfordring var den ­direkte foranledningen til reaksjonen mot Muhammad Jebril, som allerede hadde vært i regimets søkelys for sine angivelig opposisjonelle sympatier. Denne kvelden ledet han forsamlingen gjennom omtrent halvannen ­
times bønnesekvenser med ­resita­sjon av lengre passasjer fra Koranen.

I den avsluttende bønnen, som tok litt over 20 minutter, formulerte han seg på en måte som ble tolket som sterkt regime­kritisk. Myndighetene reagerte 
med å nekte Jebril all videre ­anledning til å lede bønnen i Egypts statsfinansierte moskeer.

Definisjonsmakten

Egypt ­ledes i dag av president Abdel Fattah el-Sisi, som kom til makten ved et kupp i 2013. Siden den gang har han og hans militære støttespillere styrt Egypt med stadig hardere hånd.

Det finnes mange vitnesbyrd om at regimet har benyttet seg av sikkerhetsapparatet for å ­hindre ulike typer opposisjonelle ­stemmer.

Jebrils bønner var formulert i et generelt språk.

LES OGSÅ: – Unge, norske muslimer lever fortsatt med streng kontroll

Ingen personer eller institusjoner ble nevnt ved navn. Det ble ikke rettet direkte anklager mot konkrete aktører. Bønnene var gjennomgående holdt i et moralsk, ikke spesifikt politisk, språk.

Det var ingen referanser til militærkuppet eller manglende valg.

Så, hva var problemet?

President Sisi hadde jo selv tidligere 
på året oppfordret til en moralsk og religiøs fornyelse, og kamp mot uvitenhet, korrupsjon og ­hykleri er vel gjerne viktige ­elementer i en slik fornyelse?

Svaret ligger trolig i at for ­autoritære styresmakter er det minst like viktig å beholde ­definisjonsmakten og bestemme hvilke stemmer som skal høres, og hvor og når de skal høres.

Reaksjonene på Jebrils bønner viste at regimet tok budskapet til seg. Man ­mente han hadde ansporet til sosial uro. Bønnen om å «fri oss fra ledernes uvitenhet», ble oppfattet som kritikk av Egypts politiske lederskap. «Fri oss fra de lærdes ­villedning» ble forstått som en anklage om at de teologisk lærde hadde latt seg kjøpe av myndighetene.

Og «fri oss fra hyklernes splid» ble oppfattet som å rette seg mot alle regimets medløpere.

Alle bønnene ble fremført med henvisning til begreper som de bedende umiddelbart assosierte til koranske fortellinger og forelegg. Så også referansen til ­jordens svake i bønnen: «Gud, hjelp al-mustadafuna, de svake, muslimene i øst og vest».

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Det koranske begrepet al-­mustadafuna kan ha flere ­betydninger, som alle dreier seg om å være svak, marginalisert eller undertrykket.

Disse marginaliserte og under­trykte har i Koranen et moralsk fortrinn.

Da farao ville øke sin makt gjennom å undertrykke de aller svakeste, var det nettopp disse Gud valgte å reise opp.

De undertrykte

Å kjempe de undertryktes sak likestilles med å kjempe Guds sak. I frigjøringsteologisk tenkning gis de undertrykte også et tolkningsfortrinn: Deres opplevelse av verden ­anses å gi en riktigere og sannere inngang til religionens budskap.

Imidlertid kan heller ikke de marginaliserte og undertrykte fraskrive seg ethvert ansvar. I koranteksten advares de mot å bortforklare sin gudsfornektelse med å skylde på undertryk­kerne, eller bruke sin marginaliserte stilling som en unnskyldning for ikke å ta avstand fra urett.

LES OGSÅ: Forbyr Jehovas vitners nettsted

Koranteksten henviser altså til at også den sosiale marginaliseringen kan anvendes som et ­retorisk og polemisk verktøy.

I det øyeblikket bestemte grupper påberoper seg å tilhøre, og kanskje også monopolisere, kategorien, kan de også utnytte den.

Forpliktende

«Samfunnets undertrykte» er og må være en flytende kategori, relativ til den bestemte historiske situasjonen. Også i koranteksten refereres det i flere sammenhenger til grupper som hadde vært marginaliserte.

Situasjonen kan snu, og de tidligere så marginaliserte skal nå prøves på andre vis.

Det ligger altså en enorm forpliktelse i å avsløre undertrykkelse og hykleri, og i å be om rettferdighet.

Nora S. Eggen er arabiskfilolog og islamforsker ved Universitetet i Oslo