Den andre siden

Det hender jeg våkner ved totiden om ­natten og like gjerne kan stå opp. Jeg ­liker å tro at det er hjernen som jobber på høygir, men sannheten har vel snarere noe med alder å gjøre. Ikke fullt så stilig. Men det tok noen minutter før jeg oppdaget brannen.

Fra vinduet hadde jeg utsikt utover fjorden. Det var en av disse lyse nettene der tidligere alt kunne skje. Nå er sommernettene mer som den litt fjerne lyden av andre folks fester et sted i utkanten av nærmeste nabolag, noens katt som streifer over plenen eller plutselige skygger som kanskje var en flaggermus, ikke noe oppsiktsvekkende, ­sommernetter er ikke hva de var, for å si det sånn, så jeg satte meg ned foran vinduet med en av disse gørre bøkene man gjør det til en plikt å lese, og det var da jeg la merke til det første gang.

LES OGSÅ: En fortelling om zenprosjektet som sprakk

Folk gjør så mye rart

Som regel er det noen som brenner bål på en av øyene. Før brente man bål én gang i året, og det var på St. Hans – nå brenner man på alle slags dager uten å gjøre noe større ut av det, det er­ ­akkurat som med alle dem som begynner å smelle av rakettene ved tretiden om ettermiddagen nyttårsaften. Jeg lar meg ikke hisse opp lenger, det er bare enda et tegn på forfallet, for å si det sånn, men dette var uansett en litt rar tid på døgnet for et bål ved fjorden, og nå ble det i grunnen større og kraftigere for hvert minutt. Totiden om natten er mer en tid for ulming og etterslukking, ikke oppblussing, men folk gjør så mye rart, hvem er jeg til å legge meg bort i hvordan andre folk disponerer døgnet?

Jeg tror jeg må karakterisere meg selv som optimist, jeg har sjelden enorme bekymringer, men det er kanskje derfor underbevisstheten plager meg ­med katastrofedrømmer? Jeg drømmer gjerne om flyulykker. Jeg er han som ser flyet dette ned, bare jeg, og det er alltid påfallende lydløst. Ordentlige ulykker er gjerne uten særlig lyd, og så kommer røyken, annerledes enn på kino der lyden er en vesentlig del av pakken, slik at man virkelig skal tro det er ekte, mens den såkalte virkeligheten er skremmende lavmælt og ting bare skjer foran deg, uten at du helt skjønner det før etterpå, og sånn var det med brannen også. Jeg tenkte det var et bål, man vil jo ikke tenke det verste, vil man vel?

LES OGSÅ: Vill i blikket kom han ut av bilen, og mot meg, mens han skrek «kjøtthue!»

De fikk ordne opp de som bodde der

Når noen brenner digert bål ved totiden om natten­ på den andre siden av fjorden og det er utenfor sesongen, er det riktignok noe som skurrer. Det er dette de kaller kognitiv dissonans, så jeg tok frem kikkerten og forsøkte å se hva det var for noe, men det er vel et par kilometer over fjorden, så det angikk jeg meg egentlig ikke direkte. Bål eller brann, dette var langt unna, de fikk ordne opp de som bodde der, og hadde det virkelig vært noe, ville jeg kanskje ant sirener eller sett blålys på den andre siden. På åttitallet kunne man slått på tekst-TV, tenkte jeg, men kom på at jeg kunne jo søke opp hashtag brann Sandefjord. Nød­etatene har jo egne folk som tvitrer nå, døgnet rundt, men jeg fant ingenting, brannvesenet var ikke en gang på Facebook. Jeg ble sittende og lese, rakk å dytte i meg noen osteskiver, mente bestemt å ha lest at man blir roligere av Jarlsberg. Så sovnet jeg vel, vil jeg tro.

Neste dag sov jeg lenge. Jeg hadde glemt hele greia. Til jeg hørte Vestfoldsendingen. Noe om en brann på den andre siden av fjorden. En stor en. En familie hadde mistet alt de eide, greide akkurat å redde seg ut av huset. De ble vekket da brannvesenet kom til stedet. Det var ren flaks, som de sa, at noen helt over på den andre siden av fjorden hadde sett flammene og ringt nødnummeret.