‘Den Andre’ er deg selv

HELLIGHET OG HVERDAG: De spanske conquistadorene på 1500-tallet trodde ikke sine egne øyne da erobringens stormer hadde lagt seg og de hærtatte indianerne begynte å komme ordentlig til syne. De var jo ikke så «barbariske» likevel.

Spanjolene ble forvirret av at indianerne lignet påfallende mye på dem selv; de hadde jo til og med noen beundringsverdige verdier. Dette passet ikke med forhåndsdefinisjonene. For å begrunne sine erobringer hadde europeerne begynt å reklassifisere «Den Andre» der ute som primitiv og ufullkommen; ja, ­endatil som et sjelløst ikke-menneske.

Spanske teologer visste råd. På 1500-tallet sirkulerte historier om at grunnen til at indianerne oppviste prisverdig sosial atferd skyldtes «rester» av en forgangen evangelieforkynning. Noen av Jesu apostler, som det ikke står noe særlig mer om i Det nye testamentet, hadde nemlig på mystisk vis kommet seg over til det sør-amerikanske kontinentet. Over 1.000 år senere var det altså fortsatt spor igjen.

TRO, ETIKK, EKSISTENS: – Er det noe Terry Eagleton hater, så er det muntre amerikanske kapitalister

Maktspråk

Othering (annengjøring) er et begrep vi bruker om hvordan en befolkningsgruppe­ identifiserer og definerer en ­annen gruppe. Maktbalansen mellom gruppene har avgjørende­ innvirkning på defineringen.

På ett tidspunkt i vår europeiske historie var det vi som ble ­utfordret av «De Andre». Mongolske imperiebyggere truet østfra. Muslimske maurere bygget et avansert kulturliv i Spania. Marco­ Polo vendte tilbake fra Kina med imponerende nytt fra Midtens rike. Det verserte fryktinngytende historier om «Presten John», en mytisk storkonge i det etiopiske høylandet.

Hvordan ville historien ha blitt seende ut dersom ikke den kinesiske Ming-keiseren på 1400-­tallet hadde ført Kina inn på isolasjonens vei? Han ble både skuffet og fornærmet over den «barbariske» tilstanden han fant utenfor riket sitt.

Etterhvert som europeiske land kom seg opp og frem, og også begynte å få verdensherre­dømme gjennom oppdagelses­reiser, migrasjon og kolonialistiske erobringer, begynte «annen­gjøringen» å få et nytt innhold. «Den Andre» ble i økende­ grad omdefinert og ­redusert til noe mangelfullt, noe som ikke ­besto sin prøve, sammenlignet med det «siviliserte» Europa, som jo ­representerte det «normale» og «høyerestående».

TRO, ETIKK, EKSISTENS: – Politisk innsats mot religiøs forfølgelse står i fare for å skape det man prøver å hindre

«Den trengende»

Protestene meldte seg. Viktige stemmer som de las Casas, Rousseau, Goethe, Wilberforce og Livingstone sto opp for «Den Andres» menneskeverd. Men de kolonialistiske interessene fikk overtaket, og en negativ, asymmetrisk «annengjøring» ble den dominerende.

Denne ambivalente tosidig­heten har kommet til uttrykk selv i tiltak som var godt ment; som misjon og bistand. På den ene siden var de motivert av universelle prinsipper om menneskeverd. Men engasjementet bikket ofte over i en sykeliggjørende og stakkarsliggjørende konstruksjon av «Den Trengende». Antro­pologer som Knut Nustad og Marianne Gullestad har skrevet ransakende bøker om disse dilemmaene.

«Annengjøringen» er beslektet med kulturisme. I sin utmerkede bok om interkulturell kommunikasjon, skriver Øyvind Dahl om hvordan stengsler og frykt reises overfor «Den Andre» når mennesker blir redusert til aktører som handler etter et angivelig mønster forutbestemt av deres annerledes kultur.

Den nye store testen på møtet med «Den Andre» er flyktninge­strømmen og massemigrasjonen.­ Det er et dramatisk fenomen det internasjonale samfunnet direkte­ og indirekte har skapt selv, og som vi nå møter konse­kvensene av. Gjennom både å forsterke etniske barrierer og skape underlige nasjonalstater, holde tvilsomme regimer kunstig i live, produsere og opprettholde egen rikdom på bekostning av andres fattigdom har vi formet et fenomen vi nå desperat forsøker å holde på avstand.

På nytt er begrepsbruken om «De Andre» og «Oss Selv» et middel man tyr til. Det er en kategorisering og historieskriving som skaper avstand og som fraskriver medansvar for deres «dysfunksjonaliteter».

En forenkling av andres virkeligheter er samtidig en forenkling av vår egen gjennom å ty til overdreven kulturisme om oss selv. Som når opinionsskapere bruker kategoriserende uttrykk som «den norske kulturen» om et samfunn som rommer alt fra Frp- til RV-velgere, fra fundamentalistiske ateister til bokstavtro kristne, fra bunad til ­hijab, og så videre. «Den norske kulturen» i bestemt form entall er både en forfalskende for­-
enkling og et potensielt farlig begrep.

TRO, ETIKK, EKSISTENS: – Religionsdialog skjer mellom mennesker. Det er ikke en forhandling mellom trossamfunn

Bevissthet

I denne kritiske tiden bør medias oppgave være å øke bevissthetsnivået om ­begrepsbruken og se hvilket­ maktpotensial den har til både å ødelegge og bygge.

En viktig inspirasjonskilde ved journalistutdanningen på NLA Mediehøgskolen er den berømte polske Afrika-korrespondenten Ryszard Kapuscinski og hans programskrift The Other.

I sin journalistikk forsøkte 
Kapuscinski å holde fram det store historiske bildet og se de lange linjene. Han var ikke minst inspirert av dialog-filosofer som Martin Buber og Emanuel Levinas.­ De så at massehysteriet som skapte den siste verdenskrigen blant annet skyltes farlig begrepsbruk som visket ut individet til fordel for stereotypifiserende kategorier om De Andre og om De Selv.

Buber og Levinas ville gjenoppdage og frigjøre selvet ved å se forbi kategorier som kultur og religion og feste blikket på «Den Andre» som individ. Gjennom å møte «Den Andre» begynner man å dra kjensel på noe. Ser man nøye nok etter, oppdager man at selv bak skarpe ulikheter finnes fellesmenneskelige­ grunntrekk. «Den Andre» er din bror, din søster, – ja; deg selv.

Asle Jøssang er sosialantropolog og førsteamanuensis ved NLA Høgskolen