Bildene som løfter meg

Det er 500 år siden Hieronymus Bosch døde. Han var fra den pittoreske småbyen ‘s-Hertogenbosch, som med sine mange kanaler og kafeer tiltrekker seg besøkende fra hele verden. En jubileumsutstilling samler verker som ellers er spredd for alle vinder­, og blant dem som står i kø for å komme inn (billettene er kjøpt for måneder siden) er lille jeg.

Jeg er verken ekspert på kunst eller kuratering og skal således ikke kaste bort din tid med betraktninger om dette, men som livssynsmenneske gir utstillingen meg mye å sette tennene i.

Stengt ute

Den første aha-opplevelsen er av privat art: Jeg har alltid hatt en sans for det gotiske og groteske, morbide og monstrøse. Men det er først nå jeg forstår hvor mye av det som har formet meg som er (for å vri på en klisjé) fotnoter til Bosch.

LES OGSÅ: Nå skal korset dekkes til i Arendal kapell

I hans bilder er det alt sammen: Fra Francis ­Bacons skrikende paver til Pasolinis studier i menneskelig heslighet. Og monsteret fra John Carpenters skrekkfilm-klassiker The Thing og omslaget til Slayers Reign in Blood.

Det andre som slår meg er hvordan man er stengt ute av Boschs billedverden om man ikke forstår Bibelen og kristen tradisjon. Hvem er den vakre, forpinte mannen som beglos av folkemengden? Om man ikke kjenner kristendommen, mangler man nøkkelknippet man trenger for å virkelig få adgang til utstillingen.

Setter pris på det fine

Noen av nøklene har allerede gått tapt for meg: Som kulturlutheraner er jeg litt ustø på dette med helgener, så de skjeggete mennene i ørkenen har jeg ikke helt grepet på.

LES OGSÅ: Møt de kristne islamkritikerne

Selv har jeg lagt en del arbeid i å skaffe meg nøklene som gir meg adgang til den kristne fortellingen. Jeg har utviklet en stor sans for både kristen tenkning og praksis, og setter pris på det fine kristendommen har gitt oss, samtidig som jeg kritiserer det mindre fine kristne finner på.

«Den kristne kulturen»

Noen humanister velger en annen vei, og orker ikke det kristne. Bibelen minner dem om smerte­fulle bruddhistorier, kirkebyggene om religiøs ­undertrykking og økonomisk utbytting. Det har jeg forståelse for, men jeg skal ikke hykle og late som om jeg fullt ut klarer å forstå.

Jeg forstår vel så lite av annen gruppe: Dem som snakker om at vår kultur er kristen. Mens jeg gjerne er med på at vår kultur er preget av kristendommen, får utsagnet om «Den Kristne Kulturen» en normativ dimensjon som impliserer at jeg, 
som ikke er kristen, ikke er fullverdig del av kulturen.

LES OGSÅ: Er kristningen av Norge noe å feire?

Det hjelper ikke på saken at en del av dem som snakker om «kristen kultur» later til å være usikre på om de synes det er folk som meg eller muslimene som er den største trusselen mot den.

Et produkt av det kristne

Men kanskje er det håp. Kanskje kan vi komme til en slags kompromissløsning der vi ikke-troende aksepterer at vi er dypt påvirket av kristendommen, så lenge dere kristne aksepterer at vi ikke-troende får definere oss selv. Så kan vi møtes i en felles glede over det kristendommen har skjenket oss.

For sjelden har jeg følt meg mer som et produkt av kristen sivilisasjon enn denne dagen i Nederland, da jeg reiser langt og står i lange køer for å få et glimt av noe jeg føler at løfter oss meg over det hverdagslige, og kanskje sågar det rent verdslige. Og at dette «noe» er bilder av Gud og Jesus.

Pilegrimsreisenes tid er ikke forbi. Kanskje ikke miraklenes heller. Kanskje kan vi kan komme til enighet.

Didrik Søderlind er rådgiver i Human-Etisk Forbund og redaktør for Humanist