Nyheter

Bestemors kåpe

I vinter har jeg gått rundt i bestemors kåpe. Den er lysebrun, semsket og kjøpt på postordre.

Lene Julsen

Journalist og skribent

Bestemors kåpe er lysebrun, semsket og rekker meg nesten til knærne. Noen steder på jakken er det firkanter i skinn i en mørkere brunfarge, den har også en romslig hette med pelskant rundt og en grov glidelås­ som krever både muskelstyrke og teknisk teft for å få igjen.

Kåpen er kanskje en tanke for stor for meg, men fargen kler meg godt, sier bestefar­. Da bestemor døde i mars i fjor, ville­ han at jeg skulle arve kåpen. Jeg sa at hver minste lille ting som jeg kunne få som minnet meg om bestemor, ville jeg ha, og en hel kåpe var mer enn jeg hadde drømt om.

Bestefar ga meg den i stua deres, i den akkurat passe store rekkehusleiligheten på Lande i Sarpsborg der de har bodd sammen i 50 år, der tre barn, sju barnebarn og tolv oldebarn har krabbet, løpt og herjet rundt, der vi har kommet gråtende med kjærlighetssorg, eller for å bake krumkaker, eller bare for å henge i sofaen å se på friidrett eller ski.

Gull

Og så står vi der ved vinduet som vender ut mot vinterhagen, bestefar og jeg, og jeg tar på meg bestemors kåpe med én gang jeg får den i hendene, som et lite barn som får et kostyme i fødselsdagspresang. Den kommer til å holde deg god og varm til vinteren, sier han og retter litt på hetten.

Han vil at jeg også skal ha et par støvler og et kjede. Støvlene er altfor store og blir umulig å bevege seg i. Men kjedet tar jeg også på øyeblikkelig. Dette er helt sikkert gull, sier bestefar. Ja, sier jeg, det er det helt sikkert. Selv om jeg vet at det ikke er gull i grunnstoffets betydning, men det er hennes, og dermed gull nok for meg.

Appelsinbåter

De to siste årene av bestemors­ liv var jeg syk. Gått på en smell, som det heter, en flink, men fallen pike, for samfunnets jag og mas. Jeg orket ikke besøke dem, jeg orket ikke ringe, jeg orket ikke engang å snakke.

Da skrev bestemor et brev til meg. Hun sa hun savnet meg, men at jeg måtte ta den tiden jeg trengte. At hun skjønte – og at vi skulle ses når jeg ble bra igjen.

Og det gjorde vi, vi så hverandre flere ganger, ti ganger, kanskje tolv. Den siste gangen la jeg meg i sengen sammen med henne, vi spiste appelsinbåter og hun gråt fordi hun ikke ville dø. Jeg gråt jeg også, for jeg ville heller ikke at hun skulle dø, jeg la kinnet mitt inntil hennes og trøstet så godt jeg kunne.

Jeg sa at hun ikke skulle være redd, jeg sa jeg så for meg døden som en vinterhage, at hun kunne se inn og vi kunne se ut, at det nok ikke ville bli så ille i det hele tatt, kanskje til og med fint.

LES OGSÅ: – Jeg klarer aldri å venne meg til den tomme stolen på kjøkkenbordet

Tårer

Så i begravelsen hennes sa jeg nettopp det: «Nå har døden skiftet drakt. Den er ikke lenger et skur på øde grunn, men en vinterhage, knyttet til et hus. Det er et levd liv mellom huset og vinterhagen, likevel også bare en tynn vegg, du kan se inn og vi kan se ut, hvis vi tillater oss det. Selv om jeg for alt i verden skulle ønske at du satt i stolen i stua ved siden av bestefar­, er jeg evig glad for at vi kan holde hender ved veggen i vinterhagen.» Så satt jeg meg ned og gråt millioner av tårer.

Og nå går jeg altså gatelangs i Oslo i bestemors­ vinterkåpe og gråter noen flere­, innbiller meg at jeg kjenner lukten av henne og tenker på hva hun hadde sagt om hun hadde sett meg nå. Hun hadde garantert ledd der jeg går rundt i hennes kåpe størrelse 44, bestilt på Klingel, et tysk postordrefirma. Vi hadde bladd i bladet, jeg valgte meg ut en gullbikini og hun valgte seg ut denne. Det er kanskje ti år siden.

Jeg tenker at jeg savner henne sånn, at hun var en fantastisk dame, som så lenge jeg husker, har elsket å være hos, snakke med og le med.

Det er virkelig umulig å fylle hennes sko, men jeg er i hvert fall inderlig glad jeg har kåpen hennes.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter