MERETE THOMASSEN:

Antibac og ­kvinnelige prester

Verken antibac eller kvinnelige prester fantes i urkirken. I dag utgjør begge en naturlig del av Den norske kirke. Pragmatisme, teologi og liturgi har alltid gått hånd i hånd.

Merete Thomassen

Førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet

Høsten er tida for hermetisering, safting og sylting. Likevel, det er ikke alt som skal eller kan hermetiseres. Halvor Moxnes advarte mot hermetisering av Paulus og urkirken i Vårt Land 11. september, der den teologiske fortolkninga overser samtid og kontekst. Hermetiseringsmetaforen er relevant for flere andre diskusjoner som har pågått den siste tida, diskusjoner som for så vidt dreier seg om temmelig forskjellige temaer: bruk av antibac og plastbeger i nattverdfeiringen etter koronautbruddet, og den nylig gjenopptatte debatten om kvinnelige prester. Hvordan i all verden henger disse to temaene sammen? Jo, verken antibac, plastbegre eller kvinnelige prester fantes i urkirken.

For å bake kneip trenger du fem-seks ingredienser der de viktigste er sammalt hvete, gjær og vann. For Merete Thomassen er det nesten noe hun kan bygge en teologi på.

Nattverd og smittevern

Riktignok har ikke bruk av antibac og plastbeger så langt blitt en diskusjon som er ført i mediene sånn som kvinneprestdebatten, men den pågår likevel blant prester og kirkefolk. Spørsmålet oppsto under koronapandemien: Hvordan skal vi greie å få til en smittevernforsvarlig utdeling av nattverdelementene? Kan vi unngå at den bryter altfor mye med den gjennomtenkte estetikken i kirkerommet? Det er ikke nødvendigvis vakkert at nattverdoblatene legges i plastbegre, og heller ikke at prester og medliturger tar fram antibacflaska og spriter seg. Likevel, det er helt nødvendig. Grundige og gode smittevernhensyn overstyrer alle andre hensyn for tida. Hvorvidt det vil vare, vet vi ikke. Men at grundig og synlig vasking av hender som skal berøre noe andre skal putte i munnen, trolig vil bli nødvendig i lang tid framover, og kanskje for alltid, er svært sannsynlig.

LES OGSÅ: Teologistudenter: «Det er oss Mikael Bruun reserverer seg mot»

Hygienetiltak i kirken

Bruk av antibac under nattverden er ikke klassisk liturgisk praksis, og det er heller ikke bruk av plastbegre. Riktignok oppsto «lavabo-riten» på 300-tallet, en rite som har navn etter det latinske ordet lavabo: «Jeg vasker (meg).» I utgangspunktet var lavabo-riten noe som skulle fremme renhet og renselse, og var ikke primært hygienisk motivert. Kanskje det ville vært en god ide å gjeninnføre den nå. Men heller ikke den fantes i urkirken.

Mye annet ved vår tids nattverdfeiring eksisterte heller ikke i urkirken. Vi skal ikke mer enn drøyt hundre år tilbake for å se at bruken av særkalker, de små sølvbegrene som i mange kirker brukes under nattverden, var noe Norske Kvinners Sanitetsforening tok initiativ til på 1890-tallet. Før den tid var det vanlig i alle kirker at nattverdgjestene drakk av samme kalk, og det gjøres den dag i dag i en rekke kirkesamfunn verden over. Men mot slutten av 1800-tallet var tuberkulosen på sterk frammarsj i Norge, og sammenhengen mellom smitte og hygiene var nyerverva kunnskap. Sanitetskvinnene forsto at felleskalkene var en effektiv smittespreder, og de gjorde en stor innsats for å hjelpe norske kirker med å anskaffe særkalker. Det er altså kun pragmatiske grunner til at særkalkene ble tatt i bruk.

Pragmatisme og teologi

Hvor kommer kvinnelige prester inn i dette bildet? Mikael Bruun skriver på Verdidebatt 19. august: «Det er tydelig i den tidlige kirke at apostlene innsatte eldste, det vi i dag kaller prester og at disse, som apostlene, var menn. Alle kristne har riktignok del i det allmenne prestedømmet og har kall til å vitne om evangeliet, slik som kvinnene ved graven. Alle har likevel ikke kall til å være hyrder i menigheten. Det bibelske og apostoliske vitnesbyrdet er at dette er en tjeneste forbeholdt menn. Det handler altså om embetsteologi og ikke om kvinnesyn.»

Pragmatisme, teologi og liturgi har alltid gått hånd i hånd. Tidvis har helt pragmatiske hensyn blitt gitt en teologisk begrunnelse i ettertid. Det gjelder også fraværet av kvinnelige prester i urkirken, eller det Mikael Bruun kaller den tidlige kirke. Urkirkens kontekst var et patriarkalsk samfunn der kvinnelig lederskap var umulig, også religiøst. Det har skjedd store samfunnsmessige endringer siden urkirken, blant annet i kvinnesynet. Disse endringene er langt mer dyptgripende enn koronapandemien. På grunn av koronapandemien aksepterer vi store inngrep i gudstjenesten. Det er derfor et særs søkt argument mot kvinnelige prester at de ikke fantes i urkirken.

LES OGSÅ: Elise Kruse: «Vi er nødt til å slutte å reservere oss mot hverandre»

Teologien er ferskvare

Kanskje det vil sitte teologiske forskere om fem hundre år og skrive lærde verker om den teologiske betydninga av antibac og plast, med henvisning til skriftsteder om renhet og renselse, på akkurat samme måte som det har vært skrevet lærde verker og skapt sinnrike teologiske begrunnelser for hvorfor kvinner ikke kan være prester. Nå skal jeg riktignok vokte meg for å redusere spørsmålet om kvinnelige prester til et smitteverntiltak på linje med antibacen, selv om forestillinger om kvinners urenhet i stor grad har spilt inn i dette spørsmålet. Likevel, det er ingen større grunn til å avvise kvinners prestetjeneste enn det er å avvise bruk av antibac. Hvis kirken, teologien og liturgien skal hermetiseres i den formen den forelå i urkirken, er det ganske mye annet som også bortfaller. Teologien egner seg i grunnen best til å nytes som en frisk salat av dagsferske råvarer.

LES MER:

45 prester: Vi slår en kollegial ring om Mikael Bruun

Bruun synes det er sørgelig med personfokus, men er glad for støtten

Teologistudent: «Skal kirken bli et renset hus?»

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kirke