Å vente på det ukjente

TEKSTVERKSTEDET SØNDAG FØR PINSE: Søndagens bibeltekst er plassert i tidsskillet mellom disiplenes tid og kirkens tid, deres tid og vår tid. Til nå hadde det vært disiplene og Jesus. Hvis disiplene hadde et gnagende spørsmål, kunne de gå bort til Jesus og prate med ham. Var de redde, kunne de rope på ham eller riste i ham til han hørte på dem og kunne stille stormen.

Det hadde vært Jesus og disiplene. Men når vi nærmer oss pinse, så nærmer vi oss vår tid, kirkens tid. Fra og med pinsedag har Jesus vært til stede ved Den hellige ånd. Slik var det for disiplene fra og med pinsedag, slik er det for oss.

Sannhetens ånd

Disiplene må jo ha følt at det hadde vært fint om Jesus hadde blitt værende fysisk til stede blant dem. Men fra og med pinse skulle de ikke lenger være en stor vennegjeng samlet på ett sted, nå skulle de spres for alle vinder. Og alle skulle de trenge å ha Jesus med seg. En fysisk tilstedeværende Jesus var det beste i de tre første årene, ånden var løsningen for den nye tiden når Jesus skulle kunne være sammen med mennesker når som helst, hvor som helst.

Denne søndagen er en ventesøndag. Hvordan hadde disiplene det i dette mellomrommet mens de ventet på talsmannen, som parakletos her blir oversatt med. Benevnelsen kan også oversettes med advokat, rådgiver, trøster, hjelper. Og så er det pnevma tæs alætheias, som kan oversettes som sannhetenes eller trofasthetens ånd eller vind.

Noe ukjent og ullent

Hva i alle dager ser den for seg som får beskjed om å vente på talsmannen, sannhetenes ånd, vind? Jeg tenker at det kan være som da jeg ventet mitt første barn. Jeg hadde hørt og lest at «rier» skulle komme.

Men hva var det? Jordmoren sa at jeg ville vite hva det var når det skjedde. Sånn også med disiplene som satt og ventet på noe som må ha framstått for dem som temmelig ullent. Men de forsto hva det var når det skjedde.

En livslang vandring

Men inntil videre ventet de bare. Jeg tenker at det må ha vært en forunderlig stemning disse dagene: «så du noe nå?», «merket du at vinden forandret seg?», «var det ikke et spesielt lys nå?»

Det er ikke så lett å vente på noe du ikke vet hva er.

Tre år hadde disiplene hatt i lære. Og nå skulle de være vitner og fortelle videre om Jesus, Guds sønn. Ordet «vitne» er sentralt i teksten, og ­Johannes nevner det 33 ganger. Disiplene hadde litt av et oppdrag foran seg, men de var ikke overlatt til seg selv. Litt før hadde Jesus sagt at Talsmannen skulle lære dem alt og minne dem om alt Han hadde sagt dem. Og sannhetens Ånd skulle veilede dem til hele sannheten.

En utdanning på tre år er egentlig ikke særlig mye, og heller ikke disiplene var ikke ferdig utlært etter tre år. Å følge Jesus er en bevegelse, en vandring, livslang læring. Men det er ikke en vandring hvor en er overlatt til seg selv.

BIBELTEKSTEN : Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra ­begynnelsen av.

Johannes 15,26-27 (Bibel 2011)