Herre Gud, vi tok for mye, vekslet liv i penger.
Å eie er en vakker og forførende sang.
Bedrøvet vendte vi oss fra deg den gang du sa oss hva som var vårt dypeste savn,
men ennå har vi ikke glemt ditt navn.
(Erik Hillestad: Syndsbekjennelse/Jakobsmesse1)
Midt i en diskusjon om hvorvidt det er best å hjelpe dem her eller der de er, var det en som reiste seg opp og utbrøt: Gud hjelpe oss alle sammen!
– Hvis de mangler brød, kan de spise kaker, var det en annen som sa en gang. Hun ble ikke så veldig populær. Hvorfor stuer de seg sammen i skrøpelige båter, når de veit hvor mange som aldri kommer seg over til den andre siden? Kan de ikke kjøpe flybillett, som andre folk? I stedet drar de seg i land på våre feriestrender, halvdøde og skitne, fulle av sykdom.
Hva angår slike folk Europa?
Europeiske våpen er aldri på avveie, er de vel? Havner aldri i krig? Særlig ikke norske våpen. De lages som kjent bare til fredstid, lages bare for å oppbevares innerst i et skap. Har norske våpen drept mennesker i kriger langt unna? Det er vel ikke Norges skyld. Snille Norge lager våpen for fred.
Da jeg var barn, trodde jeg at andre land var fulle av maskiner som lagde ting vi trengte i Norge. Made in Bangladesh. Made in China. Made in Bulgaria. Der trengte de ikke mennesker, for der var det fabrikker med store maskiner, som lagde ting for oss.
Det var ikke sant. Joda, klærne kommer fra symaskiner, men symaskinen tråkler ikke selv. Noen sitter bak den maskinen, i støyen og støvet, tolv timer om dagen. Klærne mine er spor etter fingre. Raske, flinke fingre. Noen har brukt saksa og noen har sydd sømmen. Noen har etterpå latt fingrene løpe over stoffet, sett at plagget er helt og pent. Brettet det sammen og puttet det i esker.
Mennesker vi ikke ser ofrer hver dag liv og helse for at nordmenn skal kjøpe seg flere ting. Jeg har stjålet fra mennesker jeg ikke kjenner. Stjålet rent drikkevann, god helse og frihet.
Har du hørt om prekariatet? Det er et nytt ord, sammensatt av prekær og proletariat. Et fint ord for den nye arbeiderklassen, eller mennesker som Norge bare har til låns. Noens sønner og døtre som sitter et sted i et for dem fremmed land og venter på telefon fra et bemanningsselskap. I dag skal han få lov til å vaske toaletter. Hvis han sier nei, står andre i kø for å underby ham. Veit du hvem som vasker på kontoret ditt, eller hvem som vasker butikkene du handler i? Han som går og baler med den store moppen mellom hyllene, har han arbeidskontrakt? Kommer han til å få pensjon? Hva om han blir syk?
I dag går det mange tog gjennom verden, til protest og påminnelse. Protest mot urettferdighet. Påminnelse om at mennesker kan gå sammen om å gjøre hverandre fryktelig vondt, eller for å gjøre verden best mulig for flest mulig. Påminnelse om at vi hver eneste dag har valget mellom å åpne øynene eller velge å ha dem igjen.
Det er vårt valg. Vår frie viljes muligheter innenfor et system ingen av oss har valgt å bli født inn i. Det handler ikke bare om deg og klærne dine, eller om hun som har sydd dem. Det handler om hva det vil si å være menneske.
Jeg har ikke løsninger på alt. Da hadde jeg jo redda verden. Men jeg tror det hjelper å vite. Jeg tror det hjelper å vise at jeg er interessert i å vite. Derfor går jeg i tog i dag.
All verdens 1. mai-tog er en lang prosesjon mot en annen verden. Bønn med føttene. Hver by, sitt ønske. Det er ulike paroler i Dhaka, New York og Hamar, men en ting er felles: Solidaritet. Verden er mer enn mennesket makter alene. Gud hjelpe oss alle sammen!
Vi vil tilbake til oss selv og et land å høre til,
Hvor noen ser ditt bilde, Gud, blant alt vi er og vil.
Havet er i opprør og gjemmer alle spor.
Vi border dette skip og tror at under dekk om bord våker ennå frelseren, din sønn
Ta imot oss, Herre, hør vår bønn.
(Erik Hillestad: Syndsbekjennelse/Jakobsmesse 1)