Rocker ved mannsbastion

Suzi Quatro var tidlig på 1970-tallet den første renskårne, moderne rockejenta. Med sort skinndress, lavthengende elektrisk gitar på hofta, og trutmunn ikke ulikt Elvis, slynget hun bredbeint og lengst fremme på scenekanten ut låter som «All Shock Up», «Can The Can», «48 Crash», «The Wild One», «Glyzerine Queen» og «Devil Gate Drive». De er alle med på den 83 låter store oppsamlingsboksen The Girl From Detroit City.

Rød klut

Glamrock-dronningen Suzi Quatro var en suksess, men samtidig en rød klut for en mannsdominert rockebransje, og rødstrømper som nok kunne applaudere hennes «girl power», men mislikte at hun spilte på sex.

Den lille kruttønna fra Detroit kunne ikke brydd seg mindre. Hun hadde sett de mannlige bysbarna MC5, Iggy Pop, Bob Seger og Ted Nugent slå rock’n roll-knockout på hjemmepublikum, og hvorfor skulle ikke hun som jente kunne gjøre det samme? At faren, og katolikken, Art, hadde helt andre planer for sin lille datter, skjerpet bare lysten til å gå sin egen vei. Det samme gjorde morens forferdelse – etter en konsert – over at hun stod så bredbeint på scenen. Hadde hun ikke lært at jenter skulle holde bena sammen?

Suzi lot det stå til, og lyktes – med god hjelp av låtskriverne og bakmennene Nickie Chinn og Mike Chapman. Før det hadde hun gitt Mickie Most, som mente hun kunne bli den nye Carole King, fyken. Samme skjebne led fyren som snakket om henne som en ny Janis Joplin, når hun ville være den første Suzi Quatro.

Inspirerte andre jenter

Suzi Quatro fikk rockeblodet til å bruse også hos andre jenter. Joan Jett var fan, og ble inspirert til å starte det første jenterockebandet med suksess, The Runaways.

En kvinnelig journalist i musikkbladet New Musical Express, Chrissie Hynde, ble så inspirert av å intervjue Suzi, at hun i 1978 la ned pennen, for å ta opp el-gitaren sammen med The Pretenders. Hynde hadde samme sceneautoritet som Suzie, men skrev også egne låter. Pretenders’ debutalbumet fra 1980 solgte én million.

Da hadde den første kvinnelige punkrock­eren, Patti Smith, allerede gitt ut det gnistrende debutalbumet Horses (1975), med en kompromissløs tilnærming til sosial, politisk og religiøs tematikk. Det siste ikke minst gjennom erfaringer fra en mor som tilhørte Jehovas Vitner.

Mens Suzi Quatro hadde utfordret tidlige 1970-talls mannlige rockere, ble Patti Smith et hardtslående korrektiv til engelske Sex Pistols’ ensidige aggressivitet i både musikk, tekster og livsstil. Smiths punk var et mye mer modent opprør, med en intellektuell og poetisk tilnærming. Mens Englands mest berømte punkband varte tre år, varer Patti Smith ennå – med samme kompromissløse stemme som for 40 år siden. New York-kvinnen er ikke bare en av rockens viktigste kvinner.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Kastet hansken

Andre rocka, selvstendige kvinner med pågangsmot har gått i forveien, om enn i litt ulike sidespor.

Sister Rosetta Tharpe, gospelartisten, som også ble kalt «the original soul sister», fremførte allerede på 1930 og 1940-tallet forrykende crossover-sanger som inspirerte unge utgaver av Elvis Presley, Johnny Cash, Jerry Lee Lewis og Little Richard.

Tharpe, født i 1915, var på sett og vis den første kvinnelige rocker, som først kastet hansken, midt i mannemanesjen.

‘Honkey tonk-girl’

Loretta Lynn tok den opp, da hun kjøpte sin første gitar til 17 dollar i 1953, og startet Loretta & The Trailblazers. Mens de aller fleste medsøstrene stod ved kjøkkenbenken på den tiden, var Lynn et lynnedslag av en «honkey tonk-girl», som også ble tittelen på debutplata hennes i 1960.

Bransjebakmenn prøvde å få jenta over i mer rendyrket countrymusikk, men det viste seg å være like vanskelig som å få henne til å la være å synge om fødselskontroll («The Pill») og rettighetene til Vietnam-ofrenes enker («Dear Uncle Sam»). En stund senere red likevel en atskillig mer lavmælt Loretta Lynn inn i country-solnedgangen. Sannsynligvis ble hun for alene om musikken hun likte aller best.

‘Lille frøken dynamitt’

Slik også Brenda Lee, kalt «Little Miss Dynamite», etter suksessen med rockabilly-låten «Dynamite», etter hvert ga etter for påtrykket om å bruke talentet sitt til noe som var mindre provoserende, og atskillig mer inntektsbringende, nemlig countrymusikk.

Menn og kvinner med Stetsonhatter, og steel­gitarer i bandet, nærmest detroniserte rock’n roll-musikken i USA midt på 1960-tallet. Da den omsider gjenoppstod på salgslistene på slutten av årtiet, satt Janis Joplin i førersetet.

Den kanskje råeste rockeren verden har sett (uansett kjønn), riktignok i en mer blues-rockete retning enn kvinnene som fulgte opp arven, endte sine dager med en overdose heroin i 1970.

Innlærte mønstre

Da var allerede en stoffri Suzi Quatro på gang i Detroit. Foruten Joan Jett og Chrissie Hynde, viste hun også veien for jenterockere som Deborah Harry (Blondie), søstrene Ann og Nancy Wilson i Heart, Sheryl Crow og Annie Lennox (Eurythmics).

I Norge er en av de fremste eksponentene for kvalitets-jenterock Vibeke Saugestad i gruppa Weld, og Katzenjammer begynte i 2005 å spisse klørne på musikkscener i Europa.

Den likevel internasjonalt markante overvekten av mannlige rockere, mens det er flust av singer-songwriter-kvinner innenfor visepop-formatet, kan skyldes innlærte og hardnakkede rollemønstre, sikkert også fordommer.