Positurisme

Reiselyst er utvilsomt en av tidens dyder. Hyppig geografisk hopping signaliserer at vi er åpne, utforskende og eventyrlystne.

Det regnes som kult å veksle inn sine penger i opplevelser. Deretter veksler mange opplevelsene inn i oppmerksomhet.

Vi klatrer opp på fjell for å se verden. Og vi gjør det for at verden skal se oss.

Stadig flere opptrer som posører i sanntid på sosiale medier. Omfanget er nytt, men ikke fenomenet. Også Fritjof Nansen laget tegninger av seg selv under ferden over Polhavet.

LES OGSÅ: Dødsturistene

På CV-en

Hundre år etter at Roald Amundsen erobret Sydpolen, var det i 2011 nesten 30 ekspedisjoner som dro til samme sted. Hver person betalte nesten en halv million kroner for opplevelsen.­

60 år etter at Edmund Hillary og Tenzing Norgay besteg Mount Everest, går folk i tog opp fjellet. Har man nok penger i 2014, kan man kjøpe seg pakketur til ethvert sted som gir status å ha på CV-en.

Aldri har vi reist mer. Hver nordmann tar i snitt to utenlandsturer i året. Samlet legger vi igjen 100 milliarder kroner på reisene.

Dette er ville tall, sett med mine besteforeldres øyne. Deres eneste erfaring med utlandet var en tur til Sverige.

LES OGSÅ: Mennesket bak moroa

Fortellinger

Selv drar jeg snittet kraftig opp. Hittil i år har jeg vært i Thailand, England, Hellas, Brasil, Tyrkia, Frankrike, Sveits og Spania. Det er ikke en miljøvennlig livsstil, og det ville ikke fungert om resten av verdens ­befolkning skulle fløyet rundt på samme måte.

Det øker neppe den etiske standarden på min livsstil at de fleste­ av turene har gitt reportasjer i Vårt Land. At jeg har kommet hjem med fortellinger som jeg har delt med mine lesere, er i prinsippet det samme som alle gjør når de deler sine reiseopplevelser på Facebook.

Dette er gammelt nytt. «Wenn jemand eine Reise tut, so kann er was erzählen», fastslo den tyske riksskalden Matthias Claudius for over 200 år siden. På norsk: Når noen har vært på reise, så har de noe å fortelle.

Den svenske forfatteren Göran Tunström er inne på noe av det samme i boken Ventetid, der han beskriver livsreisen sin som kreftrammet:

«Det som bare jeg har opplevd, det kan bare jeg formidle – og det er mitt ansvar å gjøre det».

Følg oss på Facebook og Twitter!

Guidet tur

Det finnes mange fortellinger som venter på noen som vil høre. Vi som bor i blokk trenger ikke gå lenger enn til naboen for å dra på oppdagelsestur. Ethvert menneske vi møter er et uoppdaget kontinent, og de som sier at det ikke finnes mer igjen å oppdage i verden, de ser ikke trærne for bare skog.

Vi må bevege oss, for å erfare verden, skriver psykiateren Finn Skårderud i boken Andre reiser. Hans begrunnelse: «Verden er større enn kroppen. Reisen er en eksistensiell grunnposisjon».

Psykiateren ser det med et faglig blikk. Men det går kanskje an å se det for oss andre også. I ­alle fall om vi snur perspektivet og tar utgangspunkt i de gangene­ vi skulle ønske at noen andre ­oppdaget oss. At de gjorde reisen,­ ringte på dørklokka, og spurte om en guidet tur i vårt univers.

Askeladd

Flyreiser til samme pris som en bok og Facebook som et skrytealbum alle kan se i samtidig, gjør at våre turer og positurer er blitt et tidstypisk uttrykk for hvordan det er å leve i den rikeste delen av den rike verden i 2014.

Selv har jeg ikke klart å skjære ned på reisevirksomheten min. Årsaken er enkel: Jeg vil det ikke nok.

Det hjelper neppe i det store­ regnskapet, men jeg prøver å kompensere ved å reise enda mer der jeg er. Hver dag. I mitt nærmiljø. I mine nærmeste.

Det autentiske og det eksotiske befinner seg ofte nærmere enn det mange tror. Eventyret om Espen Askeladd forteller oss hvor eventyrene er for den som leter: I veikanten, der de andre bare går forbi.

I det store bildet er vi alle på gjennomreise. Det handler om å åpne sansene. For én dag er det hele over.