Nåde uten
 mening

Vi kristne er gode på fortid og framtid, men ikke på nåtid, sa Rolv Nøtvik Jakobsen, tidligere prekenlærer på praktikum, for noen år siden. Vi dveler ved det som skjedde i fortida, og vi retter blikket mot alt som skal skje i framtida. Det ligger i teologien vår, og det preger ofte tankesettet vårt på flere områder enn det religiøse. Som kristent fellesskap erindrer vi frelseshistorien, og sammen ser vi framover mot forløsninga. På individuelt plan skuer vi også bakover og framover; vi føler takknemlighet, sorg, skam og skyld over fortida, og vi ser med en blanding av frykt og forventning mot framtida. Men nåtida har vi ofte ikke så mye fornuftig å si noe om. Det er enklere å se tilbake på det som en gang skjedde, enn å stå i hendelsen mens den skjer. Og det er enklereå drømme om hvordan alt en gang skal bli, i stedet for å være tilstede i øyeblikket.

Mønstrene brytes

Jakobsens sitat rant meg i hu i forbindelse med en ordveksling som pågikk i Vårt Land på forsommeren. Den dreide seg om mindfulness og kristen meditasjon, og utspilte seg mellom Årstein Justnes og Joachim Grün. Justnes er redaktør for en nylig publisert antologi som tar for seg mindfulness i et kristent perspektiv, «Nærvær. Mindfulness og meditasjon i kristen tradisjon». Mindfulness er i og for seg en sekulær meditasjonsform, men med buddhistiske røtter. Den som mediterer, skal observere sine egne tanker og følelser i det aktuelle øye-blikket, uten å vurdere dem som gode eller dårlige. En skal ikke prøve å styre tankene eller følelsene, men bare la dem komme. Men en skal ikke forfølge dem. En skal slippe dem. Og øve seg i å ikke mene så mye om dem.