Min, din, vår islam?

Dette er ikke min islam, har flere muslimer sagt de siste par ukene. Dette som et tilsvar til rebellen Ubaydullah Hussains støtte til IS’ mål og metoder i Irak og Syria.

Sannhetsvitne. Hussain er en perifer figur. Men høyrøstet har han tatt og fått plass i norsk offentlighet, og hans opprørske og selvsikre arroganse kan virke tiltrekkende på noen. Og selv om mange tar til motmæle, er det også mange som er villige til å ta ham som sannhetsvitne. Han eller en hvilken som helst annen person som bekrefter deres egne dystreste fordommer.

LES OGSÅ: 'Troende i vår tid vil søke dybdene'

Primitiv forståelse. Mange tar sterk avstand fra den måten å forstå islam på som Hussain og IS representerer. Og med rette. Det er en primitiv forståelse, som også har resultert i horrible handlinger. Hussain og IS påberoper seg dessuten et absolutt og eksklusivt sannhetskrav, stikk i strid med mesteparten av det som er islams tradisjon. Riktignok viser historien flere eksempler på intolerante og totalitære grupperinger og ideologier som har benyttet seg av islam som en retorisk ramme. Men tradisjonen som helhet består snarere av et mangfold av forståelser og tolkninger hvor idealet har vært den lærde som fremmer sitt syn og argumenterer for sin forståelse, men samtidig ydmykt erkjenner sin egen feilbarlighet og at «Gud vet best».

Vrengebilde? Hva islam er og skal være er en århundrelang diskusjon. Men mange av de mer slagordpregede løsningsforslagene har mistet sin mening, utspilt sin rolle eller blitt forvandlet til vrengebilder av seg selv. Og hva med de mest grunnleggende begrepene «islam» og «muslim»? Har de også mistet sin mening, utspilt sin rolle eller blitt forvandlet til et vrengebilde av seg selv?

LES OGSÅ: Moderate muslimer bryter stillheten

I koranteksten står «islam» på den ene siden for en individuell holdning: å overgi seg selv til Gud. Mange ganger i teksten assosieres ordene «islam» – overgivelse, og «muslim» – den som overgir seg, med åndelige dyder og settes opp mot åndelige laster. For eksempel tro mot fornektelse. I flere skriftsteder er ordene knyttet til troende som levde før Muhammad. Abraham, Moses og Jesus og hans disipler beskrives som mennesker som overgir seg til Gud – «muslimer». Vi kan snakke om en universell holdning som overskrider det historiske.

Institusjonelt. Men det finnes også skriftsteder hvor islam beskrives med det arabiske ordet «din» – som en tjeneste eller et levevis, ofte oversatt som religion, og hvor det antydes at «islam» er forbundet med et sett av forordninger og praksiser. Altså et mer institusjonelt islambegrep, og et islambegrep som knyttes konkret til de forordningene profeten Muhammad overbrakte.

LES OGSÅ: IRN har invitert Solberg til møte om ekstremisme

I den førmoderne kommentarlitteraturen finner vi et islambegrep som integrerer disse ulike aspektene. Historisk ser vi imidlertid en økende tendens til at betydningen i begrepet går fra en vekt på det individuelle og en inderlig holdning, mot det gruppebaserte og handlinger, eller religion i religionshistorisk forstand. Når ordene blir tatt inn som lånord i andre språk enn arabisk blir denne tendensen ytterligere forsterket. Det eksistensielle aspektet fortrenges.

«Uislamsk». Fra tidlig moderne tid begynte en del muslimske tenkere å vurdere aspektene i begrepet opp mot hverandre, å vekte mellom en «hjertets overgivelse» og den kollektive bevegelsen. Samtidig ble «islam» og «muslim» i stadig større grad tatt i bruk som identitetsmarkører av muslimer selv. Evaluerende termer som «riktig» og «godt» eller «uriktig» og «dårlig» ble ofte erstattet med de demarkerende termene «islamsk» eller «uislamsk». Det skapte et motiverende og identitetsfremmende språk, som kanskje var både viktig og nødvendig i den postkoloniale perioden.

LES OGSÅ: – Vi kan ikke lenger være stille

Men kombinasjonen mellom stivnede identitetskategorier og et polariserende språk utgjør også et potensielt farlig forførende språklig redskap. For hvilken muslim vil vel være uislamsk? Dermed inngår begrepene «islam» og «muslim», og ikke minst nyformen «islamsk» ofte i ulike former for identitetspolitikk og blir en del av et polemisk språk som ikke egner seg for refleksjon og fordypelse.

Min islam. Stadig nye generasjoner kjenner trang til å artikulere sin erkjennelse i et språk man opplever som sitt. Det individualiserende språket er et slikt språk. Man uttrykker at det finnes ulike forståelser og aksepterer et visst mangfold, samtidig som man påberoper seg retten til å fremholde og holde seg til sin egen, individualiserte forståelse: «Dette er/er ikke – min islam.»

Både folk som definerer seg selv som muslimer og andre, har foreslått, diskutert og polemisert omkring ulike definisjoner og forståelser av islam. Ofte settes teologisk, ideologisk eller sosiologisk baserte definisjoner opp mot hverandre – uten at premissene for diskusjonen er klarlagt.

LES OGSÅ: – Muslim-demo er historisk vendepunkt

Andres overgivelse. Disse dragkampene rundt en kollektiv forståelse av islam er viktige, og de vil fortsette. Men det individualiserte språket minner oss også om den grunnleggende betydningen i ordet «islam» – å overgi seg til, eller underkaste seg, Gud.

Det minner oss om at ingen verken kan påberope seg å representere andres overgivelse til Gud, og det minner oss om at troen er en fordring og den enkeltes stadige streben mot et etisk ideal.

Nora S. Eggen. Arabiskfilolog og islamforsker ved Universitetet i Oslo.

Dette innlegget stod på trykk under spalten Hellighet og hverdag, 26. august 2014.