Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
«Han som velsignet våre forfedre Abraham, Isak og Jakob – må han velsigne krigerne fra Israels forsvarsstyrker.»
Slik starter en jødisk bønn for det israelske forsvaret (IDF). Bønnen bes i synagoger verden over. Klassekampen omtalte denne bønnen i forrige i uke, etter at flere danske jøder har rykket ut mot bønnen i avisa Politiken.
Til Klassekampen sier rabbiner Joav Melchior i Det Mosaiske Trossamfund (DMT) at bønnen ble bedt i synagogen i Oslo etter Hamas sitt terrorangrep 7. oktober, men at den ikke er en fast bønn. I Oslo bruker man normalt en annen bønn med ordene: «Styrk dem som forsvarer vårt hellige land.»
Vi må alle jobbe for fred i Midtøsten, ikke for krig i Norge
Kritikk fra jøder
Den israelske musikeren og skribenten Jonathan Ofir som er bosatt i Danmark, er kritisk til IDF-bønnen. Han sier til Klassekampen at det er feil å be for «soldatene til en stat som begår krigsforbrytelser».
Ofir har rett i at det er vanskelig å forsvare bønner som støtter krigsforbrytelser. Uttalelsen viser likevel at dette er en politisk, og ikke en moralsk eller teologisk diskusjon. Ofirs kritikk hviler på at han mener Israel begår krigsforbrytelser, en anklage som er juridisk uavklart.
Hvordan en skal vurdere en bønn om fred og sikkerhet for Israel avgjøres av ens politiske vurderinger. Begår Israel en urettmessig angrepskrig, eller forsvarer landet seg etter et grusomt terrorangrep? Å be for støtte til det siste er noe annet å be om enn det første.
Det er ikke feil å be om fred
Klassekampen skal ha ros for å klargjøre fakta rundt denne bønnepraksisen etter at det har versert sterke påstander i sosiale medier. Men det er ingen grunn til å kritisere at det i synagogen i Oslo bes for fred for Israel.
Det er ikke feil å be om fred og frihet, og å be for dem som skal forsvare det. Samtidig er det klokt av synagogen i Oslo å ikke ha IDF-bønnen som et fast innslag. Rabbiner Melchior har rett i at den kan høres militant ut, og den er sårbar for tolkninger som ikke tar hensyn til kontekst.
Det er ingen tvil om at det i Israel finnes religiøse ekstremister, og en vil garantert finne problematisk religiøs praksis knyttet til krigen hvis en leter. Men det kan ikke knyttes til et selvstendig trossamfunn i Oslo. I Oslo er den jødiske minoriteten liten og utsatt, mens muslimer er en stor og stadig mer ressurssterk minoritet. Profilerte muslimers forsøk på å knytte det lille og utsatte mosaiske trossamfunn i Oslo til Israels krigføring er et ulekkert syn.
Vi må alle jobbe for fred i Midtøsten, ikke for krig i Norge.
