Skal Kirkerådet ansette biskoper?

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

Det finnes mange gode sider ved Den norske kirkes omstendelige måte å ansette biskoper på. Det er en åpen prosess som legger til rette for at kirkemedlemmer fra grasrot til topp får sagt sin mening. Offentligheten holdes løpende orientert om hvem som er aktuelle kandidater, hva de står for og hvilken støtte de får av ulike instanser.

At Hegstad vil forenkle kirkedemokratiet er et godt tegn, men nasjonale hensyn må videreføres

Nasjonalt og regionalt

Like fullt bør ordningen vurderes kritisk.

Ett av punktene som gjentatte ganger har skapt uro etter skillet mellom stat og kirke, er hvordan den avgjørende beslutningen tas og av hvem. Det er nemlig, etter alle stemmerundene, Kirkerådet som bestemmer hvem som blir biskop. De skal gjøre en selvstendig vurdering, og ikke bare sette et godkjent-stempel på resultatet av stemmetallene. Det har flere ganger ført til situasjoner der en lokal favoritt ikke vinner frem i siste runde. I den forbindelse har det blitt spurt hva man egentlig skal med en rådgivende avstemning dersom resultatet ikke er utslagsgivende.

Kirkerådet er et nasjonalt organ. Den norske kirkes biskoper er kirkeledere med innflytelse også utenfor sitt bispedømme, i tillegg til konkrete nasjonale arbeidsoppgaver. Biskopene har lære- og tilsynsmyndighet, og Bispemøtets sammensetning er dermed viktig for å representere ulike typer bredde. At avgjørelsen om hvem som skal bli biskop i et bispedømme ikke bare angår den aktuelle regionen, er dermed opplagt.

Den nyslåtte kirkerådslederen Harald Hegstad har slått til lyd for endring av ordningen på dette punktet, og fikk i gårsdagens Vårt Land støtte av flere kirkepolitiske profiler. Han mener valget bør gjennomføres som i flere av våre naboland, der kandidaten som får over 50 prosent av stemmene automatisk får jobben.

Fra demokrati til byråkrati

Ved enhver ansettelse er det viktig at kandidatene kvalitetssikres av en instans som har taushetsplikt og kompetanse på personalbehandling og rekruttering. Det er også avgjørende for valgordningen at ikke bare regionale, men også nasjonale hensyn skal vektes. Begge disse anliggendene kan imidlertid ivaretas i en valgordning. Kirkeråd eller bispedømmeråd kan sile kandidater, stemmene fra landet rundt kan vektes tyngre enn i dag i opptellingen. I det kan også Kirkerådets og Bispemøtets stemmetall inngå.

Det skal ikke mye til før demokrati tipper over i tungt byråkrati. Den norske kirkes strukturer er for tunge for sakene som skal behandles. At Hegstad ønsker å forenkle kirkedemokratiet er et godt tegn, men nasjonale hensyn må videreføres også i fremtiden.