En rettsprøving til det beste

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

Dommen som mandag ble avsagt i Oslo tingrett markerer en ny tid for tros- og livssynssamfunn i Norge. Etter at Staten fratok Jehovas vitner retten til statsstøtte og registrering som trossamfunn i 2021, gikk de til sak. Nå har staten fått medhold, og vitnene må betale saksomkostningene. Dette er første gang en domstol bruker den nye trossamfunnsloven for å frata et samfunn registrering og økonomisk støtte.

Skattepengene er våre fellesmidler og skal ikke brukes i konflikt med fellesskapets verdier. Ett sted må grensen gå for hva Staten skal understøtte.

Til Strasbourg?

Vitnenes talsperson i Norge, Jørgen Pedersen, uttaler til Vårt Land at dommen «ikke samsvarer med det Den europeiske menneskerettighetsdomstolen er kommet frem til når det gjelder Jehovas vitner». Uttalelsen er et tydelig signal om at de vurderer en anke, og at de er villige til å gå til Strasbourg dersom Høyesterett gir staten medhold.

Jus-professor Vibeke Blaker Strand mener imidlertid at den norske dommen ikke kan sammenliknes med EMD-dømte stater som for eksempel Russland. Religionsprofessor Dag Øistein Endsjø, derimot, mener vitnene har en sterk sak.

Årsaken til det høye konfliktnivået er ikke bare såre menneskeskjebner og uforstående kirkeledere. For her møtes mange ulike rettsprinsipper hverandre, og det har ikke vært opplagt hva utfallet ville bli.

Likebehandlingsprinsippet er antakelig Jehovas vitners beste kort i saken: Deres tro må behandles likt som andres tro, selv om den avviker både i praksis og tenkning fra hva som er vanlig i Norge.

På den andre siden av saken kan man anføre barns rettigheter til kontakt med sin familie, noe domstolen også har gjort. De har lagt trossamfunnets eksklusjonspraksis til grunn for å frata statsstøtten.

Fellesskapets midler eller livssynsskatt?

Den økonomiske støtten til tros- og livssynssamfunnene er organisert på en måte som gjør at noen tenker at ikke-medlemmer av Den norske kirke får «sine» innbetalte skattepenger tilbake i form av støtte til eget trossamfunn. En slik tanke ser ikke livssynssektoren som et stort spleiselag, men som en livssynsskatt hver og en på omstendelig vis betaler til sitt samfunn via Staten. Det skal dermed mye til før Staten skulle gripe inn for å hindre overføringene.

Men så lenge det ikke er frivillig å betale skatt, og så lenge det faktisk ikke finnes noe som heter livssynsskatt i Norge, har denne tenkemåten sin klare begrensning. Skattepengene er våre fellesmidler. Dermed må de også fordeles uten å bli brukt til noe som er i grov konflikt med fellesskapets verdier. For å si det enkelt: Ett sted må grensen for hva Staten skal understøtte gå.

Det er sannsynlig at nye rettsinstanser skal få vurdere akkurat hvor den grensen går. Det er et gode å få en grundig juridisk vurdering av saken. Det gjelder for utsatte mennesker i alle trossamfunn, for rettssikkerheten til tros- og livssynssamfunn, for den demokratiske forankringen til offentlig understøttelse av tro og livssyn og for Stortingets mål om at den nye loven ivaretar de svake.