Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
Onsdag ble det kjent at visesanger Lillebjørn Nilsen ikke får gravferd på statens bekostning, en avgjørelse som møter kritikk i sosiale medier. Imidlertid ble det torsdag klart at Oslo kommune tar deler av kostnaden. I desember gikk en lignende debatt i norske medier – også i Vårt Land – i anledning Ole Paus’ bortgang, og det er en debatt som gjentar seg jevnlig når profilerte nordmenn går bort.
Ordningen med gravferd på statens bekostning er ment å skulle være en siste æresbevisning til mennesker som har gjort en særskilt innsats for kongeriket innenfor sitt felt. Siden ordningen ble innført sent på 1800-tallet har et hundretalls norske menn og kvinner blitt funnet verdig denne utmerkelsen, som deles ut etter den til enhver tid sittende regjerings forgodtbefinnende. På listen over tidligere mottakere finner vi kulturpersonligheter, politikere og profiler som Fridtjof Nansen, Thor Heyerdahl og Arne Næss. Det er også verdt å merke seg at det kun er ni kvinner som har blitt gravlagt på statens regning – sist biskop emerita Rosemarie Köhn i 2022 og samfunnsdebattant Shabana Rehman i 2023.
I dag betaler staten gravferd for de som ikke etterlater seg penger til gravferden. Dette er både verdig og nødvendig. Alle mennesker skal ha rett til å få sine kjære gravlagt på en verdig måte. Det er en riktig bruk av penger.
Vilkårlige avgjørelser
Fordi det ikke finnes noen retningslinjer for hvem som skal gis gravferd på statens bekostning, vil det naturlig være rom for diskusjon om hvem som har gjort seg fortjent til denne æren, og listen over de som har fått dekket gravferd av staten viser en forbløffende vilkårlighet i hvordan dette forvaltes. Dette gir krevende dilemmaer for statsministeren, som er den som fatter disse beslutningene med hjelp fra sine rådgivere og fagstatsråder.
Av samme grunn er vi som offentlighet prisgitt den tilbakevendende offentlige debatten hver gang en merittert nordmann går bort. Ironisk nok blir spørsmålet om tildeling av en siste ære heller en lite ærefull debatt om en avdød profils betydning for landet, som om det var en objektivt observerbar størrelse. Det er en uverdig måte å møte et menneskes bortgang og pårørendes sorg på.
En slik debatt bør både de etterlatte og andre som kjente avdøde slippe. For alle de som har en avdød som ikke får en statlig begravelse kan avslaget oppleves som opprørende. Dette er baksiden av en slik ordning.
Riktig ressursbruk
I dag betaler staten gravferd for de som ikke etterlater seg penger til gravferden. Dette er både verdig og nødvendig. Alle mennesker skal ha rett til å få sine kjære gravlagt på en verdig måte. Det er en riktig bruk av penger.
Derimot bør dagens praksis med gravferd som en æresbevisning begraves en gang for alle.