Et hjem hjemmefra

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

I ett år har det vært full krig i Ukraina. Over de siste tolv månedene har 5,2 millioner mennesker flyktet fra landet. Mange av dem har havnet i Norge, antakelig er det nesten 40.000.

De er voksne, barn og gamle, spreke og syke, i alle slags livssituasjoner. Felles for dem er at de ikke er hjemme. De er omgitt av en ny kultur, et nytt språk, et nytt klima. Mange lever i materiell usikkerhet. Og de kommer også hit med stor sorg og bekymring for sitt hjemland og for det livet de levde der.

Vil det bli mulig å vende tilbake i overskuelig framtid? Vil de bosette seg permanent i Norge?

[ I Guds hus er jeg alltid hjemme ]

Kirker har åpnet opp

Det er vanskelig å sette seg inn i flyktningens situasjon for dem av oss som aldri har måttet forlate vårt trygge liv. Men er vi villige til det, kan vi lett finne empati.

Det har også veldig mange lokalsamfunn rundt om i landet gjort. Mediene har rapportert fra mange ulike steder om familier og enkeltpersoner som har det så bra som de kan ha det. Samtidig har mediene også stadig pekt på finansielle og materielle problemer i mottaket av flyktningene, og ikke minst om forskjellsbehandling mellom ulike flyktninggrupper.

Men ikke bare stat og kommune har åpnet armene. Det har også kirkene gjort.

Ukraina er et religiøst land, dominert av ulike ortodokse retninger. I Norge finnes det ikke mange kirker eller menigheter der ukrainere kan møte den samme søndagen de er vant med hjemmefra. Dette har norske aktører forsøkt å imøtekomme: Bibelselskapet var raskt ute med å legge ut en ukrainsk bibeloversettelse på nett, Den norske kirke organiserte ulike språkressurser, og ukrainske prester har blitt invitert til Norge for å holde gudstjenester. Mange frikirker tilbyr oversettelser og skaper varme fellesskap rundt flyktninger som kommer til dem.

Kirkens kall er klart: Ta imot den fremmede

—  Vårt Land

Innenfor det vanlige

I tillegg har mange av flyktningene funnet et sted å være innenfor de vanlige norske kirkelige rammene. I gårsdagens Vårt Land forteller Olga Zhydetska at hun finner trøst i kirken. Hun har engasjert seg som frivillig i Oslo domkirke og opplever seg godt tatt imot.

– I Guds hus er jeg alltid hjemme, sier Zhydetska.

Midt i tragedien kan troen være en trøst.

«Jeg var fremmed, og dere tok imot meg», sier Jesus i den store domsscenen i Matteus-evangeliet. Kirkens kall er klart.

[ Sju av ti mener invasjonen av Ukraina har ødelagt Norges forhold til Russland ]