Å forvalte kirkemakt

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

Den norske kirke har en struktur selv de mest kirkevante kan klø seg i hodet over. Det finnes sikkert mange argumenter for å effektivisere organisasjonen, slik at det gjøres minst mulig dobbeltarbeid. Samtidig utgjør kombinasjonen av embete, valgte råd, faglighet, byråkrati, nasjonalt nivå, bispedømmenivå, kommunalt nivå og soknenivå, beslutningsstrukturer som har klare gevinster: Mange får sagt sitt. Flertallet får ikke alltid dominere.

I paulinsk teologi er kirken en kropp, og fungerer som den skal nettopp i kraft å ha ulike funksjoner og evner.

[ – Ta ut uenighetspotensialet! ]

Suverent organ

Når Kirkerådet i februar skal tilsette biskop i Bjørgvin bispedømme, gjør de det ikke som suverent organ. I forkant av beslutningen har det vært en åpen forslagsprosess, dernest en nominasjonsprosess i bispedømmerådet, dernest en supplerende nominasjon, og så en rådgivende avstemning. Denne har bestått av en lokal del (menighetsråd, vigslede kirkelige ansatte, Ungdomsrådet) og en nasjonal del (proster, teologiske professorer og representanter fra Ungdommens kirkemøte). Så har bispedømmerådet gitt sin prioritering: Torsdag 12. januar satte de Ragnhild Jepsen øverst på lista, etter henne Sunniva Gylver og Kjersti Gautestad Norheim på tredjeplass. Nå venter vi på fristen for biskopenes uttalelser 19. januar, før Kirkerådet samles og gjør vedtak 9.–10. februar.

I en slik prosess oppstår det alltid uenighet om hvordan tallene skal vektes. Skal de lokale tas mer hensyn til enn de nasjonale? Skal bispedømmerådet tas mer hensyn til enn aktører som ikke har innsyn i nominasjonsprosessen? I hvor stor grad skal den rådgivende avstemningen styre den endelige beslutningen?

Det er nettopp på grunn av uenighet at alle instanser skal få sagt sitt. Hadde det vært en automatikk i at den lokale avstemningen skulle avgjøre, hadde ikke den flerleddede prosessen hatt noe rasjonale.

—  Vårt Land

Myndighet gir ansvar

Svaret er ikke gitt. Men selve strukturen angir en retning: Alle organer som har noe de skulle ha sagt, har selvstendig myndighet til å treffe sin beslutning. Biskopene trenger ikke lytte til prostene, bispedømmerådet må ikke være enig med menighetsrådene. Det er nettopp på grunn av uenighet at alle instanser skal få sagt sitt. Hadde det vært en automatikk i at for eksempel den lokale avstemningen skulle avgjøre, hadde ikke den flerleddede prosessen hatt noe rasjonale.

Makt finnes. Maktmisbruk er farlig. Samtidig er unnfallenhet overfor den makten man faktisk besitter også en synd. Den som har fått myndighet, må også ta avgjørelser og stå for dem. Hvis ikke er det andre som plukker opp den makten man har fått i hendene, andre som ikke nødvendigvis bør ha den.

Når biskopene nå skal uttale seg og deretter Kirkerådet bestemme, er det viktigste de kan gjøre å lytte innover og handle i tråd med egen overbevisning.