Å være en medbærer i sorg

«Gud, bær meg gjennom denne begravelsen, så jeg kan ha styrke til å bære de sørgende».

Det er bønnen jeg ber hver gang jeg kler på meg alba og stola før jeg tar noen siste dype pust inn og ut, og møter familien i kirkerommet.

Kirkerommet er noen ganger fylt opp med blomster og andre ganger er det få blomster, men det store tomrommet er der uansett. Sorgen, gleden over det som har vært, sinnet over det som har vært vondt. Den store kisten pyntet med blomster og en siste hilsen. Små hikst fra kirkerommet i det kirkeklokkene ringer – gravferden er i gang.

Jeg skjønte noe viktig

Jeg studerte i syv år for å bli prest, og i seks år og ni måneder var jeg overbevist om at begravelser ikke var noe jeg ønsket å ha i prestetjenesten. Jeg var ikke sikker på om jeg ville tåle sørgende sin smerte. Om jeg orket å bære deres historier. Om jeg klarte å stå i skrivingen av minnetaler og andakter om så mange menneskers liv. Om jeg orket sorgen, det såre, det fine og det vanskelige. Jeg tenkte i seks år og ni måneder at jeg skulle holde meg til det jeg kunne best; arbeid med barn og ungdommer.

Jeg opplever at mange mennesker – inkludert meg selv – har en trang til å fikse problemer, fjerne vonde tanker og skyve unna det såre.

—  Christine Josephine Andreassen, prest og sommergjest

Men etter hvert som jeg møtte sørgende, tok dem i hånden, delte deres sorg gjennom en periode, snakket, lo, gråt og vandret med dem skjønte jeg det. Begravelser og sorg er vanvittig tungt, men hvert enkelt menneskemøte er unikt. Det er ulike historier, forskjellige måter å stå i sorg på, og uvisshet om hva som skjer etter døden. Midt i dette får jeg lov til å vandre med dem et lite eller langt stykke på veien. Det er et krevende privilegium.

Det sårbare krever kjærlighet

Det er vakkert og sårbart, og det fortjener det største alvor og de skjøreste hender. Livet er skjørt. Vi har ingen garanti for hvor lenge vi kommer til å leve. Vi har ikke en fastsatt og kjent utløpsdato. Vi lever så lenge vi gjør det, og en dag er vårt liv kommet til ende. For de etterlatte er det sorg og smerte. Noen ganger er det glede over det som har vært, og andre ganger er det sinne over hvordan det ble. Det er så enormt skjørt.

[ Norske forkynnere om lange prekener: – Holder ikke bare med en forrett ]

Det sårbare krever kjærlighet og en villighet til å orke og tåle. Jeg opplever at mange mennesker – inkludert meg selv – har en trang til å fikse problemer, fjerne vonde tanker og skyve unna det såre. Den trangen kommer gjerne fra et ønske om å gjøre godt for en selv og for våre medmennesker, men jeg tror at det ofte kan skade mer enn det leger sårene. Det finnes ingen mirakelkur for å slippe å være i sorg. Det finnes ikke en syv dagers renselse for å få vekk vonde tanker. Vi må tåle hverandres, og vår egen sorg og smerte.

Trangen til å lette sorgen

Som prest kjenner jeg ofte på trangen etter å fjerne sorgen, og komme med noen ord som kan gjøre alt lettere for sørgende. Sannheten er at selv om jeg i noen minutter kan skape et lite lys av håp midt i et tomrom så blir ikke sorgen og smerten borte. Den er der. Min trang til å fikse er nok hovedsakelig en trang jeg selv kjenner på fordi jeg vil hjelpe. Det er godt i seg selv; empati og omsorg er viktige egenskaper, men sorg kan ikke fikses. Sorg må utholdes, tåles, og orkes. Da er det så enormt viktig at vi som medmennesker og prestene orker den sorgen.

[ «Det går en rød tråd fra arvehygiene via abort, til fosterdiagnostikk og bioteknologi. Denne utviklingen må vi motarbeide» ]

Vi kan være medvandrere, medsørgende, ha lyttende ører for det som blir fortalt og møte mennesker med omsorg. Men en magisk kur kan vi ikke tilby. Vi kan gi kjærlighet og et glimt av håp. Vi kan kanskje være med på å fylle et tomrom i livet en liten stund, men det er ikke et «Hokus Pokus». Sorg er sorg, og den vil alltid på ulike måter være til stede.

Blir båret av Gud

Med denne vissheten om sorgens tilstedeværelse, og refleksjonen om min egen – noen ganger malplasserte – trang til å fikse sorg møter jeg sørgende. Jeg må ta meg selv i det gang på gang, at jeg ikke kan fjerne noens sorg – men jeg kan være der i tunge øyeblikk. Jeg kan være en skulder å gråte på. Jeg kan være et lyttende øre, og en varm hånd å holde i. Alle disse refleksjonene prøver jeg å bære med meg inn i mitt daglige liv og prestegjerning.

Og mot slutten av hver gravferd legger jeg spaden til side under jordpåkastelsen og tar jorden i hånden i stedet. Det fjerner en avstand fra sørgende og den avdøde, som jeg føler den lange og store spaden skaper.

—  Christine Josephine Andreassen, prest og sommergjest

Jeg ber bønnen om hjelp og ro til Gud før hver gravferd. Og mot slutten av hver gravferd legger jeg spaden til side under jordpåkastelsen og tar jorden i hånden i stedet. Det fjerner en avstand fra sørgende og den avdøde, som jeg føler den lange og store spaden skaper. Gjennom å bruke hånden fremfor spaden håper jeg at de sørgende kan se og oppleve at jeg orker å stå nær i sorgen, og skape nærhet i stedet for avstand.

[ – Det de kaller krigføring, er helt normal journalistikk ]

Mens jeg holder jorden i hånden, legger jeg jord på kisten tre ganger. «Av jorden skal du igjen oppstå» – håpet om en himmel, et lys, evig liv og hvile. Jeg lyser velsignelsen med en hånd som fortsatt har rester av jord på seg. Og i det jeg går ut av kirken eller kirkegården vet jeg at jeg har blitt båret av Gud, igjen.