Tvilsom sportsvasking

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

I begynnelsen av oktober ble det kjent at den tradisjonsrike engelske fotballklubben Newcastle United ble kjøpt opp av det statlige saudiarabiske investeringsfondet Public Investment Fund (PIF), for rundt 300 millioner pund – altså om lag 3,5 milliarder norske kroner. Mohammed bin Salman har lovet Premier League at staten ikke vil blande seg i driften av fotballklubben, men Saudi-Arabias kronprins sitter likevel som styreleder i investeringsfondet, så godkjenningen av kjøpet framstår først og fremst som en profittmotivert måte å omgå regelverket på.

Dyr yacht

At kronprinsen har råd til fotballklubben, er ikke overraskende. I 2017 kjøpte han en yacht som faktisk hadde en enda høyere prislapp enn fotballklubben fra Nord-England. I en rapport lagt fram tidligere i år, kom menneskerettsorganisasjonen Grant Liberty fram til at staten har brukt over 1,5 milliarder dollar på investeringer i idrettsarrangementer – som golf, tennis og hestesport. Fenomenet har etter hvert blitt kjent som «sportsvasking», og betegner sponsing og investeringer i idrettsarrangementer og -foreninger, med hensikt å forbedre sitt eget omdømme – gjerne av gode grunner.

At selskaper sponser for å styrke sitt eget omdømme er ikke i seg selv galt. Selv den lokale sparebanken som støtter håndballjentene på barneskolen, gjør det jo dels fordi de ønsker å styrke sin posisjon og å tiltrekke seg nye kunder. Selv om det kan være elementer av idealisme i sponsing – både i liten og større skala – er det åpenbart at sponsingen også gjøres ut av egeninteresse.

Nedslående respons

Nettopp derfor er det viktig å spørre seg: Hvorfor ønsker sponsorer i en helt annen del av verden å støtte min fotballklubb? Dette spørsmålet har tilsynelatende ikke Newcastles fotballsupportere stilt seg. Da oppkjøpet ble kjent, møttes de foran klubben hjemmestadion og feiret, flere ikledd kopier av kronprinsen hodeplagg som en hyllest. Supporternes jubel må helt klart ses i sammenheng med hvor upopulær deres forrige eier hadde vært.

Det hører også med til historien hvor viktig fotball er for mange briter. Fankulturen skaper fellesskap gjennom generasjoner, og fotballkampene kan være hverdagens rytme. Likevel var det pinlig å se mangelen på proporsjoner i mottakelsen: Det het seg blant flere tilknyttet klubben at tilhengerne nå hadde «fortjent» bedre eiere etter 14 magre år med Mike Ashley. Dessuten har andre klubber, som Manchester City, også tvilsomme eiere – så hvorfor skal vi være bedre enn andre? syntes refrenget å lyde.

Prisen for suksess

Om fem års tid har kanskje Newcastle United gått fra å være en klubb som årlig kjemper mot nedrykk, til å vinne både Premier League og Champions League. For selv om penger ikke er alt i fotballen – så er det etter hvert ganske mye. Prisen for denne suksessen er en indirekte legitimering av et regime som jevnlig kritiseres for grove menneskerettighetsbrudd. Fotballklubbens tilhengere burde være mer opptatt av hva ofrene for disse ugjerningene har «fortjent».