Søndag 17. januar er det 30 år siden kong Olav V gikk bort. Januardagen i 1991 viste et land samlet i sorg over en folkekjær konges bortgang: Han var friluftsmann og idrettsutøver, og han var den første i kongefamilien som kom hjem etter andre verdenskrig. Fra 1957 hadde han vært Norges konge.
Det var ingen selvfølge at Norge skulle få et kongehus i 1905. De europeiske trendene pekte heller i retning av andre styringsformer – men Norge valgte altså å «importere» tre utlendinger til det norske Slottet, for å være selve symbolet på denne unge nasjonen.
Folkekongen
Da vi likevel fikk et kongehus, var det heller ikke selvsagt at det skulle få en såpass folkelig forankring som det har fått. Mye av æren for dette, må tilskrives kong Olav.
Det er for lengst blitt en klisjé å snakke om da kong Olav tok trikken til Holmenkollen ikledd anorakk i 1973. Men bildet uttrykker manges inntrykk av Olav, og demonstrer den paradoksale sammensetningen som forventes av moderne kongelige: De skal både være hevet over folket og en del av det. Selv de som er prinsipielle motstandere av monarkiet, vil trolig gå med på at Olav tråkket opp denne løypa på eksemplarisk vis.
Det er ikke mange som husker at Olav uttalte seg tydelig om tro. Dette er en påminner om at et sterkt trosliv ikke nødvendigvis alltid kommer glødende til uttrykk gjennom taler og samtaler.
— Vårt Land på lederplass
Troens betydning
Noe som har vært mindre påtalt enn kongens glede over skisport og seiling, er hans tro. Forfatter Tore Rem, som har utgitt en trebindsbiografi om Olav V, sier til Vårt Land at Olavs kristne tro ble styrket både etter han mistet moren og ektefellen. Da han ble innsatt som konge i 1957, ønsket han en tydelig velsignelse fra kirken, på tross at Gerhardsen-regjeringen hadde ønsket seg en mindre seremoni. I et forord til en bønnebok fra 1989, omtaler Olav det kristne evangeliet som intet mindre enn den bærende kraften i vår nasjon.
Likevel tror ikke Rem at det i dag er så mange som husker at Olav uttalte seg tydelig om tro. Dette er en påminner om at et sterkt trosliv ikke nødvendigvis alltid kommer glødende til uttrykk gjennom taler og samtaler.
Kristne tradisjonen består
Kong Olav var med andre ord en aktiv pådriver for at kongehuset skulle ha en tydelig kristen forankring.
Denne arven viderefører kong Harald. I en samtalebok med Harald Stanghelle fra i fjor, kommer det fram at kongen for en sjelden gangs skyld grep inn i lovarbeidet da Stortinget vedtok revidering av grunnloven i 2012. Her fikk kongen inn bekjennelsesplikten: «Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisklutherske religion.» Til Stanghelle sier kong Harald: «For meg personlig var det viktig at den fortsatt skulle stå der.»
Den kristne arven etter Olav lever altså videre i dagens kongehus – ikke bare som en formalitet, men som levd tro.