Kristen klimaetikk

Å ødelegge skaperverket er som å «korsfeste Kristus på nytt». Det var tidligere Nidaros-biskop Finn Wagle som i gårsdagens Vårt Land tilskrev den ortodokse kirke dette kraftige utsagnet. Biskopen ­etterlyste dessuten at kirken møter klimaspørsmålet med en mer gjennomtenkt «avstandsetikk». Dette som et supplement til «nærhetsetikken» som tar ­utgangspunkt i det umiddelbare møtet med ens neste.

Det er lett å tenke at det er en sammenheng mellom «nærhetsetikken» og den pietistiske tradisjonen som har preget store deler av norsk kirkeliv. Pietistisk etikk var ofte rettet mot den enkeltes personlige gudsforhold. Det handlet om å være lydig mot det man opplevde som Guds bud, men også om å styrke og bevare sitt eget gudsliv. Man kan med en viss rett si at perspektivet var selvsentrert.

Samtidig blir dette en altfor ensidig analyse av pietismen. Pietistene var pionerer i det diakonale arbeidet, og det var gjennom denne åndsretningen at misjonstanken for alvor våknet og gjorde Norge til et foregangsland i protestantisk sammenheng. Man kunne ikke la mennesker i stikken som Kristus var død for. At folkegrupper langt borte fikk høre evangeliet ble en etisk plikt for de troende. Hånd i hånd med forkynnelsen gikk hjelpearbeid og undervisning.