Kvinners vrede

Tenk deg godt om: Når så du sist en skikkelig sint kvinne i norsk offentlighet som kom godt ut av det? Har du egentlig sett noen i det hele tatt? Det være seg på grunn av pornosketsjer, miljøvern, veiutbygging, helsepolitikk, sexkjøpslov, fagdebatter og teologiske og kirkelige saker?

Catfight og krig i hønsegården

For noen uker siden diskuterte jeg sinte kvinner med en kollega, kvinner som har tatt til motmæle offentlig på grunn av urett mot seg sjøl eller andre.

Vi kom på flere eksempler de siste tiåra der kvinner har vist engasjement for ulike saker, et engasjement så sterkt at det har indikert et særs høyt adrenalinnivå. Men felles for alle eksemplene var at kvinnene forsvant relativt raskt ut av offentlig­heten etter at de hadde vist temperament.

LES OGSÅ: «Kvinnediskriminering er ikke noe nytt i norsk kultur», skriver Berit Aalborg

Norsk offentlighet tåler ikke sinte kvinner

I stedet for at sinnet ble anerkjent som en modig og berettiga reaksjon på urettferdighet, ble kvinnene definert som utilregnelige på grunn av overgangsalder, graviditet eller menstruasjon, og som ukontrollerte og ekstremistiske furier.

Enda verre har det gått hvis to kvinner har hatt en uenighet gående. Det er ikke bare i kommentarfeltene at en kan finne karakteristikker som «catfight», «krig i hønsegården» og andre erotiserende eller ironiserende karakteristikker av kvinner som er saklig uenige, enten de er professorer, regjeringsmedlemmer eller biskoper.

Det er rett og slett ikke rom for sinte kvinner i norsk offentlighet.

Kvinners sinne blir omdefinert til å handle om: «Det er nok bare hormonene dine som har løpt løpsk, eller barndommen din»

Hersketeknikker

I 1994 ble det holdt en temagudstjeneste i Lilleborg kirke som fikk navnet «Kvinners vrede». Den var en av flere gudstjenester som skulle prøve ut en teologisk idé som på den tida var ny i Den norske kirke: Inkluderende språk.

Noe av målsettinga for gudstjenestene, var å synliggjøre kvinners erfaringer. En arbeidsgruppe ble nedsatt av Kirke­rådet, en gruppe jeg sjøl var med i som teologistudent. Noe av det vi jobba­ med å tematisere, var den forakten kvinners aggresjon ­oftest møtes med: Latterliggjøring og ukvinneliggjøring.

Ideen om gudstjenesten ble unnfanga fordi mange hadde ­erfart at kvinners sinne ikke bare framstilles som komisk, men ­karakteriseres som «ukvinnelig», det vil si uforenlig med de kulturelle normene som gjelder for kvinner. Normene tilsier at kvinner skal tie og tåle.

Kvinners sinne blir også ofte omdefinert til å handle om noe annet enn pålydende: «Du er nok egentlig lei deg», «du sliter nok egentlig med deg sjøl», og «det er nok bare hormonene dine som har løpt løpsk, eller barndommen din».

Men gudstjenesten hadde til hensikt å la kvinner sjøl få definere hva sinnet var et uttrykk for. I stedet for å beklage det, takka vi Gud for vreden, «en mektig kraft i kampen mot urett og synd», som det lød i en av bønnene.

LES OGSÅ: «Feminisme engasjerer ikke det store flertallet av menn», skriver Alf Gjøsund

Typisk feministteologi

Sjøl om prosjektet var tidstypisk for ­feministteologi på åtti- og nitti­tallet, og trolig ville fått et ­annet uttrykk i dag, ble det skjellsettende for min egen del å få et ­annet perspektiv på kvinners sinne: Ikke som en ukvinnelig og ukontrollert egenskap, men som en kraftfull reaksjon på urett.

Jeg har derfor gjennom åra fulgt særlig med på om sinte kvinner i offentligheten har oppnådd respekt for engasjementet sitt. Men det har ikke vært stort å se. Som sagt, min kollega og jeg kom ikke på ett eneste eksempel.

Derimot kom vi på dem som fikk tildelt rollen som aggresjonsridde klovner i samfunnsdebatten, og på dem som måtte forlate den i skam. (Hvis noen av leserne har eksempler som motsier dette, lar jeg meg med glede korrigere!)

Sørg for all del å framstå som kvinnelig! Ikke virke sint! Smil!

Ikke se sint ut

Det jeg derimot har registrert som påfallende, er hvordan kvinnelige politikere og andre aktører neddemper sin egen ­intensitet med et formildende smil når de har framsagt et alvorlig budskap. Jeg har ofte lurt på om dette er noe de ­lærer på en hemmelig samfunns­debattantskole: «Sørg for all del å framstå som kvinnelig! Ikke virk sint! Smil! Knip øynene sammen i en vennlig grimase, og trekk munnvikene oppover før du fullfører budskapet ditt!»

Mange vil spørre om ikke det samme gjelder for menn i ­offentlige roller. Både ja og nei. Det er nok ikke aksept for så mange hardtslående brumlebasser i norsk offentlighet. Men en mann som røper adrenalin på grunn av en viktig sak, oppfattes likevel som engasjert, alvorlig og maskulin. Ikke latterlig. Og heller ikke umandig.

LES OGSÅ: Kristne kvinner krever oppgjør med mannskultur

Ikke ukristelig å være sint

En av de mer oppsiktsvekkende tekstene i Det nye testamente handler om en særdeles rasende kvinne. Den står i Luk 18, 1-8, lignelsen om enken og den urettferdige dommeren. Jesus forteller disiplene en lignelse for «at de alltid skulle be og aldri miste motet». Der­etter forteller han om en enke som gang etter gang ber dommeren i byen om hjelp til å få sin rett hos en motpart.

Dommeren er en hensynsløs mann som ikke er særlig interessert i å hjelpe andre. Men kvinnen gir seg ikke. Til slutt blir han så skremt over kvinnens sinne at han sier: «Enda jeg ikke frykter Gud og ikke tar hensyn til noe menneske, får jeg hjelpe denne kvinnen, siden hun plager meg slik, ellers ender det vel med at hun flyr like i synet på meg.»

Denne bibelske furien fram­heves av Jesus som et forbilde­. Hun kjemper for sin rett, og hun får den. Trolig uten et formildende­ smil.

Sinne er ingen ukvinnelig egenskap. Den er heller ikke ukristelig. Gud vil at alle skal få sin rett. Selv kvinner.

Merete Thomassen er førsteamanuensis i liturgikk ved Det praktisk-teologiske seminar.