Vondt blod i sentrum

I vår foreslo både KrF og Miljøpartiet ulike varianter av samarbeid og koordinering mellom sentrumspartiene. Men både Sp og Venstre avfeide forslagene både raskt og kontant.

De to partiene, som kommer fra samme tradisjon og tidligere har samarbeidet både i regjering og på Stortinget, har de siste årene «vokst fra hverandre», som man sier på diplomatisk vis. Begge har utviklet seg, både ideologisk og i den økonomiske politikken. På overflaten kommer endringene til syne gjennom en svært tøff retorikk dem imellom.

Harde beskyldninger

I juni beskyldte Venstres leder Trine Skei Grande Senterpartiet for å være «gammeldags» og «stokk konservativt». Hun gikk dessuten langt i å stemple partiet som «nasjonalistisk». I desember omtalte hun partiet som «agrarpopulistisk og i ferd med å bli et av «anti-miljøpartiene» på Stortinget.

LES MER: Venstre-Grande i strupen på Senterpartiet

Sp langer på sin side stadig ut mot Venstre. I mars beskyldte parlamentarisk leder, Marit Arnstad, Venstre for å være et «distriktsfiendtlig parti», som «i stadig større grad ser Norge fra Oslo», og bidrar til å skaffe flertall for «Høyre og Frps forsøk på å sentralisere» og skaffe flertall for blåblå politikk. I samme slengen hevdet Arnstad at den «høyreorienterte delen av partiet» har vunnet fram.

Skittkastingen er ikke av ny dato, og det er vanskelig å si helt når det dårlige forholdet begynte å utvikle seg. Allerede da Åslaug Haga og Lars Sponheim var partiledere hadde forholdet rukket å bli betent. De to nektet å bli fotografert sammen i en sentrumsserie Nationen i 2007.

Borgelig bønder

Går vi noen tiår tilbake i tid, var Sp solid plassert på borgelig side i politikken. Storbønder var i langt større grad arbeidsgivere for en rekke småkårsfolk. I en del landkommuner var Senterpartiet det største borgerlige partiet. Man representerte en motsetning til lærerpartiet Venstre, som hadde en tydelig sosialliberal profil, og i enkelte kommuner Arbeiderpartiet. I tradisjonelle Sp-områder finnes det fortsatt kommuner der Sp styrer med støtte Frp, Høyre, KrF, og Venstre.

LES MER: Sp tror på ny verdi-vår med Sp og KrF

Likevel er det ikke tilfeldig at Sp har funnet nye samarbeidspartnere i rikspolitikken. Over tid vant den mer radikale fløyen i Sp terreng. En av dem som uttrykte Sps politiske ambisjoner klarest i forkant av partiets rødgrønne æra, var nestor og ideolog fra 70-80-åra, John Dale. Han mente det var uhyre viktig for Sp å ha hånd om de lange politiske linjene i landbrukspolitikken og den statlige styringen av distriktspolitikken. En slik filosofi plasserte Sp nærmere sosialdemokratiet, der tydelig statlig styring av næringspolitikken alltid har stått høyt på dagsorden.

Miljøraddiser

Sps utvikling står på mange måter i en slags motsetning til Venstres. På 70- og 80-tallet framsto Venstre som et sosialliberalt raddisparti, mange opplevde som svært likt SV. I 1985 gikk Venstre inn for å støtte Arbeiderpartiet og Gro Harlem Brundtland som statsminister. Dagens Venstre-ledelse tenker med gru på valgkampmaterialet der Venstres leder ble dresset opp sammen med Brundtland på et «brudebilde». I ettertid ble dette sett på som et stort strategisk feiltrinn.

LES OGSÅ: Venstres dilemma

I Sponheims periode fra 1996 til 2009 forsøkte partiet å riste av seg miljøraddisstempelet og utviklet seg i en mer borgelig retning, og fikk en næringspolitikk med vekt på små- og mellomstore bedrifter. Partiet brukte i økende grad begrepet «borgerlig» og ble stadig mer kritisk til Ap, sosialdemokratiet og fagbevegelsen. Til tross for dette var Sponheim fortsatt åpen for å støtte Ap, hvis alternativet var en regjering der Frp deltok. Mange vil huske hans «Heller Jens enn Jensen».

Denne linjen forlot nåværende leder Trien Skei Grande. Under hennes ledertid har partiet i økende grad gått bort fra linjen der begrepet «sosialliberalt» var det eneste gangbare. På årets landsmøte omtalte Grande selv Venstres politikk som «liberalisme», et uttrykk som var utenkelig under Odd Einar Dørums ledertid.

Vondt blod

I den grad man skal benytte den tradisjonelle høyre-venstre-aksen er det mulig å se for seg at de to på noen områder nærmest har byttet plass. På dagens ideologiske akse framstår Venstre mer liberalt enn noen gang, og Sp mer tradisjonelt.

Kanskje er det ikke rart at de begge strever med hverandre, sitt gamle samarbeid og med den økende avstanden. Vondt blod oppstår ofte mest intenst når et gammelt kjærlighetsforhold ryker, og sjansene for å finne sammen framstår utopisk. Kanskje er det akkurat det som rir Sp og Venstre akkurat nå.