Vi hadde trengt ham litt til

Han ga oss et hint, da han sang «Jeg er klar, Herre» på tittellåten til det fremdeles ferske albumet You Want It Darker. Han hadde forlatt bordet, han var ute av spillet («Leaving The Table»). Like før albumutgivelsen hadde han også i avskjedshilsenen til ungdomskjæresten Marianne Ihlen, som døde 28. juli i år, skrevet at «han var like bak henne. Hvis hun snudde seg, og rakte ut hånden, ville hun sannsynligvis kunne gripe fatt i ham». Cohen sa også i et intervju at han var klar for å dø, selv om han snart korrigerte seg selv og sa han ville leve evig. Og vi kunne trengt ham litt til, som en av de kulturpersonlighetene som talte lavest, men tydeligst om hva vi bør sette vår lit til når frykt og bekymring truer med å overmanne oss, slik tilfelle for mange er nå.

LES MER: Cohen av ut sitt siste album få uker før han døde

Troverdig trøster

Helt fra albumdebuten Songs Of Leonard Cohen i 1967, har han sunget og formidlet som om døden var en følgesvenn. Slik Johnny Cash alltid gikk i svart, fordi verden var mørk, så aldri Cohen noen grunn til å skjønnmale en verden han selv opplevde kunne være brutal, krevende og motsetningsfull. Det var det virkelige livet han ville skrive og synge om, hvor også det vonde hørte hjemme. For Cohen var likevel smerten også en styrke: «There is a crack in everything, that' s how the light gets in» («Anthem», 1992). Like mye som han var en sylskarp og nådeløs betrakter av seg selv og verden, var han også en tillitvekkende og troverdig trøster.

LES MER: Canadas best bevarte rockehemmelighet

Samhold og kjærlighet

Bjørn Eidsvåg var en av de første som på Twitter takket Cohen for livreddende inspirasjon. En annen av Eidsvågs gamle helter, Mikael Wiehe (Hoola Bandoola Band), stod torsdag kveld på scenen i Konserthuset i Oslo, og sa – få timer før den triste nyheten kom - hvor viktig nettopp Cohen hadde vært for ham. Konserten han hadde hørt med ham i Sverige tidlig på 1970-tallet, var blant de tre beste han hadde opplevd. Den svenske artistkjempen innledet torsdagens konsert med å mane til kamp mot alt Trump stod for. Like etterpå brukte han nettopp Cohen som eksempel på det motsatte; en 82-åring som ville fortsette å kjempe for rettferdighet, samhold og kjærlighet til det siste.

LES MER: Retorikk som skaper frykt og aggresjon

Bibelsk perspektiv

Lyset, som aldri sluttet å sive inn gjennom bristene i livet hans, hadde hele veien sitt utspring i Gud. Cohen skrev vakkert og brutalt om det i Book Of Mercy og Parasites Of Heaven. Han sang om det, på 19 album gjennom 50 år. Hans hyllest til kjærligheten, ble ofte beskrevet i et guddommelig perspektiv. For jøden, men først og fremst mennesket Leonard Cohen, var Gud der hele veien: En han sloss med, til det siste på You Want It Darker, men også en han kunne finne fred og hvile hos.

Han beskrev det allerede i yngre år i «The Butcher's Song» (1969): «I saw some flowers growing up where that lamb fell down. Was I supposed to praise my Lord, make some kind of joyful sound? He said: Listen, listen to me now, I go round and round and you, you are my only child». Og i «Suzanne» (1967): «Jesus was a sailor when he walked upon the water. And he spent a long time watching from his lonely wooden tower. And when he knew for certain only drowning men could see him. He said: All men will be sailors then, until the sea shall free them».

LES MER: Leonard Cohen, som døde i Los Angeles mandag, ble gravlagt tre dager senere i hjembyen Montreal

Berørte oss

Takk for seilasen, Leonard! Skuta vi alle er ombord i på livets hav har mistet en av sine beste navigatører. I egne øyne var han ingen lederskikkelse, bare «vår mann». I «Hallelujah» synger han: «I did my best, it wasn't much, I couldn't feel, so I tried to touch». Men sannelig berørte han oss, i dypet av sjelen. Om han var en ordets mester, gjorde han det i sin kanskje mest kjente sang (som han sang til det siste) klart, at alt til syvende og sist handlet det om en overgivelse: «I' ll stand before the Lord of Song with nothing on my tongue, but Hallelujah».