Nyheter

Vandre-historien om den falske ferien

Det finnes foreldre som ofrer alt for at barna skal få dyre merkeklær. Noen av dem skaper vandrehistorier.

Jeg bor i en del av Oslo der presset på merkeklær er skyhøyt. Også blant ungdom. Mange foreldre strekker seg langt for at ungene skal henge med.

I dette området går det en vandrehistorie. Jeg vet ikke om den er sann, heller ikke om den er fortalt mye. Men jeg har hørt den fra ulikt hold. Dermed har historien en slags nerve, som gjør at den blir fortalt videre.

Statussymbol

Slik er vandre­historien: Til tross for anstrengt økonomi strakk en familie seg langt for at tenåringene ­deres skulle få de riktige klærne, ­veskene og sportsutstyret.

Men over tid ble den økonomiske belastningen for stor. I tillegg til klær skulle det toppes med luksusferie. En sommer tok familien et valg: De prioriterte klær, utstyr og vesker, men ble hjemme i sommerferien: I halv­annen uke satt de hjemme med lyset av og dørene lukket, slik at barna kunne fortelle om ferien på franske riviera, akkurat som året før.

For alt jeg vet, er ikke historien sann. Men det faktum at historien lever, er et symbol på noe trist. Den viser at noen har tenkt tanken.

Andre historier peker dessverre­ i samme retning. En av disse utspant seg da min datter­ gikk i tiende klasse, og det skulle avholdes ball. Vi har gjennom år sagt nei til dyre ballkjoler og merkeklær. Mest fordi vi ikke har råd, men også fordi vi ikke vil prioritere at unger på 14,15 og 16 år skal ha ballkjoler, vesker ­eller jakker til mange tusen kroner. Gjennom år har mine egne ­unger resignert. Heller enn å be om dyre merkeklær eller få kopier av disse, har de blitt alternative og handler mye på loppemarked.

LES MER: Kampen i prøverommet

Kjoleside

Men det skulle vise seg at denne strategien ikke ble uten omkostninger for min datter­. På hennes skoletrinn ble det opprettet en egen intern kjole­side på Facebook, for å sikre at ingen hadde lik ballkjole til den store dagen.

Litt i spøk og litt i alvor hadde min datter lagt inn bilde av en gratis og brukt kjole fra Finn.no. Litt ironisk skrev hun at hun håpet ingen hadde lik. Da jeg fikk se siden, hadde det hele utviklet seg til å bli en svært ubehagelig hendelse for 16-åringen. De to tidendeklassejentene som administrerte siden hadde først fjernet kjolen. Etterpå kom hetsen. En hel gruppe med jenter som skrev stygge ting. Så stygge ting at jeg nesten ikke kunne tro det. Resten av Facebook-siden var fylt av bilder av dyre kjoler.

I kjølvannet av denne hendelsen snakket jeg med både ungdom og voksne. Det skulle vise seg at mange satt med fæle ­historier. På nytt fikk jeg høre historien om familien som satt hjemme i sitt mørke hus, og ­latt som om de var på den franske riviera.

LES MER: – Konfirmasjonen blir barnas første møte med klasseskiller

Ikke likt overalt

Nå er det selvsagt mulig at det ikke er like ille overalt. Men flere kjenner seg litt igjen. Jeg har snakket med mødre som har følt seg presset til å kjøpe vesker til døtrene for tre tusen kroner og boblejakker til sju tusen. De begrunner det med frykten for at ungene skal bli mobbet eller utestengt. En ikke ubegrunnet frykt.

Det triste er imidlertid at det er vi, foreldregenerasjonen, som har skylda. Vi burde og bør ta opp dette temaet på skolen. De færreste av oss ønsket at noen barn skal måles på foreldrenes økonomi. Særlig ikke de barna i familier som strever.

«Kjøper til alle»

Hvis andre tar opp tema som merkepress, nytter det heller ikke å te seg slik en velhavende far jeg nettopp hørte om. Mens resten av foreldrene diskuterte merkepress, ba han om en håndsopprekning, og spurte: «Hvor mange her har ikke råd til en slik jakke?» Tre modige foreldre rakk opp hånden. Faren repliserte: «Jeg kjøper jakke til alle tre i morgen».

Det han ikke forsto, var at de foreldrene som virkelig hadde problemer trolig ikke rakk opp hånda. Kanskje kom de ikke på møtet, heller.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Samtalen

Hvis vi voksne skal endre holdninger blant ungdom, må vi starte med de vanskelige samtalene hjemme, om hva som virkelige betyr noe. Vi må ikke kopiere vandrehistorien og lære ungene våre at fasaden er viktigst.

Hvis ungdommene i denne vandrehistorien virkelig eksisterer, håper jeg de møter noen kloke voksne på sin vei. Som på varsomt vis kan fortelle dem den gamle visdommen: Lykke kan ikke kjøpes for penger. Faktisk kan den ikke kjøpes i det hele tatt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter