Den siste tiden har forsynt språket med en rekke nye uttrykk knyttet til spontane folkelige protestbevegelser: «Bunadsgerilja», «bompengeopprør», «nærpolitireform», «gule vester», «Acer», «fake news» og «vindturbiner». Finnes det et system i all viraken? Noe som forbinder dem?

Nye allianser

Ved første syn er det tilsynelatende ingen ting som henger sammen lenger. Symbolisert ved «vindturbin»-saken der miljøvernere og naturvernere dyrker de små nyansers narsissisme, og distriktsbaserte­ grunneiere med næringsvett (vindturbiner er god butikk) har gått til sengs med hovedstadens klimaaktivister. Politics makes strange bedfellows, men det får være måte på, hva?

Heldigvis finnes den én som kan sette det i system: Stein Rokkan (1921–1979). Tidligere i år kom biografien om gutten fra Lofoten som ble vår aller fremste samfunnsforsker. Boken tegner bildet av en lysende og hardt­arbeidende begavelse (han jobbet seg praktisk talt ihjel), som introduserte begrepene «sentrum og periferi» og «motkultur» i den norske verktøykassa.

Sluttet rekker

Rokkan skiller mellom to kanaler for å bli hørt i et representativt demokrati: Den første viser til folkets mulighet til å stemme og til å bli representert ved folke-valgte. Den andre viser til mylderet av interesseorganisasjoner mellom folket og staten. Historisk har denne «korporativ-funksjonelle kanalen» (som Rokkan litt krøkkete kaller den) vært vel så viktig som muligheten til å legge en stemmeseddel i en urne annethvert år. Her har ideelle, frivillige og andre organisasjoner sluttet rekker, mobilisert og øvd koordinertinnflytelse på styres­maktene.

Som nasjon er vi definert av dette yrende organisasjonslivet. Ved å organisere seg har nordmenn funnet sin tilhørighet og stemme. Som det heter i Rokkans mest berømte devise: «stemmer teller, men ressurser avgjør».

Rokkan betegner den finstemte­ spenningen mellom disse to ­kanalene som en av forutsetning­ene for tillitssamfunnet som er Norge. Ja, ressurs­ene avgjør, men også stemmene teller. Uten den ene, heller ikke den andre. Slik har de to bydd hverandre opp til dans og holdt den andres utskeielser i sjakk. Enn så lenge. Dagens «gerilja»-dannelser er tegn på en dans som er alvorlig ute av kontroll.

En ugjennomtrengelig vegg

I et «facebookessay» argumenterer Edvard Lysne, direktør for Hedmark IKT, for at kanalen for ressurser ikke bare har styrket seg på bekostning av den andre; den har også blitt ugjenkjennelig (og utilgjengelig) for Ola Nordmann. Dels fordi det i hovedstaden­ har klumpet seg sammen et konglomerat av «kommunikasjonsbyrå», «konsulenter», «arendalsuker», «sommerfester», «tenketanker», «NGO-er», «lobbyister» og «rådgivere», som mestrer den korporative dansen og hvis hensikter (som kan være gode!) ikke hindrer dem fra å utgjøre en ugjennomtrengelig vegg for folk flest.

Og dels fordi denne stadig mer overvektige «påvirkningsbransjen» har fått en overnasjonal avløper. Kanalen for innflytelse og politikkutforming, som tidlig­ere gikk mellom Kyrksæterøra, Sauda og Oslo, går nå vel så mye mellom Oslo, Brussel, Strasbourg, Davos, Google og Facebook.

Med dette som utgangspunkt kan bompengeopprøret, bunads- og vindturbinopprøret, Acer-protestene og skepsisen mot «hovedstadsmediene» skrives inn i den samme fortellingen. En motsetningsfull fortelling om å snakke opp nasjonen, og ned den samme nasjonens hovedstad.

Det siste fordi den «korporativ-funksjonelle» kanalen er blokkert av en innflytelsesrik «sentrumselite». Og det første fordi den samme kanalen ikke lenger går så mye over langfjella som den går over Skagerak. Slik begynner hviskingen som blir til et rop etter å gjenreise de nasjonale rammene.

Den andre foten

Så blir spørsmålet: Hvordan realisere denne­ visjonen om et oversiktlig og gjennomtrengelig nasjonalt fellesskap som låner øret til distriktene og som har muskler nok til å si nei til Brussel og Google? Ettersom organisasjonslivet ikke lenger gjør dem noen tjenester, har opprørsbevegelsene svart med å legge all vekten på den andre foten.

Rokkan minner oss om at det er en kortvarig kur. Løsningen på Norges problemer ligger ikke i «Bompengelister», énsakspartier og andre mer eller mindre desperate forsøk på å maksimere utbyttet i det Rokkan kaller den «numerisk-territorielle» innflytelseskanalen. Løsningen ligger i å gjenvinne Organisasjons-Norge og finne tilbake til den likevekten som har tjent oss så vel.