Usigelige ord

Det kyniske nyordet «godhetstyranni» uttrykker forakt for det grunnleggende i kristen tro, sa tidligere biskop Gunnar Stålsett under en lysmesse i Vestre Aker kirke 20. desember. Videre mente Stålsett at begrepet uansett var meningsløst, siden det var «absurd» å «knytte sammen» noe positivt (godhet) med noe negativt (tyrann).

Vi kan altså fastslå at Stålsett neppe er noen «fraværsmystiker». Begrepet stammer fra Klassekampens Tom Egil Hverven og er en fellesbetegnelse på diktere som Jon Fosse, Arnold Eidslott, Martin Lönnebo og Mester Eckhart, som alle gir til beste å skrive frem «det Uudsigelige» ved å sette sammen ord som egentlig utelukker hverandre.

«Eit lysande mørker», «stille musikk» og «ei uforståande forståing», for å ta noen Fosse-­eksempler.

LES OGSÅ: Når Jon Fosse overskriver Henrik Wergeland, er det som om han omfavner en gammel nabo

Språkets tilkortkommenhet

Til grunn ligger erkjennelsen om språkets tilkortkommenhet. At all tale svikter til syvende og sist i møte med virkeligheten. Språket korresponderer ikke fullt ut – men er tentativt, prøvende, midlertidig. Dette høres kanskje esoterisk ut, men er ikke noe særere enn at det kan høres på arbeidsplassen hver eneste dag: «Ord strekker ikke til».

Når det attpåtil er den ytterste virkeligheten – tilværelsens mysterium – man forsøker å si noe om, blir det ikke akkurat noe enklere.

I møte med denne tragiske innsikten mente språkfilosofen Ludwig Wittgenstein at han ikke hadde annet valg enn å kapitulere: «Det man ikke kan tale om, må man tie om». Den samme tilbakeholdenheten finner vi hos Paulus: «Han fikk høre usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale.» (2. Kor 12,4)

LES OGSÅ: Jon Fosse hadde sin første åndelige opplevelse da han skar seg på en flaske med ripssaft

Gå en omvei

Men gudskjelov (?) finnes det også de som nekter å gi opp, som forsøksvis vader ut i det uutsigelige. Løsningen er å gå en omvei, å foreta en «omsnuing» av språket, som når Fosse sammenligner himmelen med «ein svart hund» («Engel med vatn i augene», 1986). En omnevning som sparker oss ut av faste tankebaner og gir erkjennelsen et nytt utsiktssted.

På tilsvarende vis med oksymoronet, der en slående, konsentrert selvmotsigelse kan lade språket med ny mening og hjelpe oss å uttrykke det dunkle, skjulte og motstridende. Som når Aksel Sandemose snakker om en «skrekkinnjagende vennlighet».

Stålsett må gjerne kalle denne arbeidsmetoden «absurd» fordi, vel, noe kan ikke være mørkt og lysende på samme tid og himmelen er min santen ingen sort bikkje – det gir jo ingen mening! Men da vil dikteren innvende: «Vel, det absurde er alt vi har». Og kanskje fortsatt: «Sannheten åpenbarer seg i sprekkene. Den er kodet og kommer til syne på paradoksale, negative og bakvendte måter. I øyeblikkene der tilværelsen liksom vrenger seg».

LES OGSÅ: Forfatteren Jon Fosse fant troen. Teologen Eskil Skjeldal mistet den.

Uten selvmotsigelsen er han sjanseløs

Antagelig har Gunnar Stålsett derfor bare formulert seg litt uheldig. Når han får tenkt seg om, vil han vite at oksymoronet er hans beste venn. Uten den konsentrerte, lille selvmotsigelsen ville han – både som teolog og troende – vært helt sjanseløs.

Eller som Jon Fosse skriver i Gnostiske essay» (1999): «Språket er samstundes det som skil mennesket frå Gud og det som knyter mennesket til Gud».