Uønsket?

Hvorfor må jentene i din familie alltid gå med skjørt?

Jeg husker ikke ansiktet til fyren som presset meg opp mot veggen, bare latteren til dem som sto rundt. Og slagene mot ansiktet fordi jeg ikke svarte.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Først senere forsto jeg at årsaken var at skjørt var «tekkelig» for kvinner. Ikke korte skjørt, selvsagt, lengden måtte godt ned på leggen. Regelen gjaldt i prinsippet ikke små jenter. Men alle brukte det fra skolealder, hvis ikke kunne det bli vanskeligere å innføre senere.

LES OGSÅ: Vil ha mer norsk historie inn i hijab-debatten

På min side

Dette var en av mange regler som fikk søsknene mine og meg til å skille oss kraftig ut på Lyshovden skole i Bergen. Jeg tror læreren min så at det var vondt for oss, men han kritiserte det aldri. I stedet terpet han igjen og igjen på retten til å være annerledes. At alle mennesker hadde krav på respekt, uansett livssyn.

Denne læreren var på min side, mot mobberne. Han viste meg at samfunnet utenfor Smiths venner ikke bare var fiendtlig.

Jeg tror det finnes mange som ham. Unni Helland, for eksempel, humanetikeren som akkurat har avsluttet et langt yrkesliv ved Fjell skole i Drammen. I juni ble hun hyllet på NRK og i Drammens Tidende. Og på Facebook, av jenter med fornavn som Sahar, Fatma og Naila.

Mange av Hellands elever er vår tids Smiths venner. De må bære konsekvensene av familiens livssyn, inkludert regelen om å kle seg «tekkelig». På Fjell skole har hijab vært plagget som markerer dette framfor noe.

Selv om Helland aldri ville brukt hijab, og dessuten er en av byens tydeligste stemmer for likestilling, støtter hun barna. «Jeg synes det er viktig at forskjellighet vises frem, for da blir den ikke farlig. Det er mye viktigere hva du har inni hodet enn hva du har utenpå hodet», sa hun da hun ble intervjuet av NRK Super.

LESOGSÅ: – Ton ned det religiøse språket

Da plagget, religionen og kulturen ble annerledes, ble tonen en annen, selv om ideen bak er den samme.

Ny tone

Da jeg vokste opp, protesterte så godt som ingen mot foreldres rett til å ta slike valg for barna sine. Kanskje fordi konservative kristne tross alt videreførte tradisjoner som hørte til i Norge. Da plagget, religionen og kulturen ble annerledes, ble tonen en annen, selv om ideen bak er den samme.

Jeg synes det er viktig å ta debatten om kvinners likeverd i religiøse miljøer. Og om barns mulighet og rett til å bli en del av det store, norske fellesskapet, ikke bare det lille religiøse.

Men det er kommet inn en ny tone, på tvers i politikken. I stedet for å være opptatt av å inkludere, snakker vi stadig oftere om hva som er uønsket.

Utvalget som i regi av Tankesmien Agenda har kommet med «Ti bud for bedre integrering» ønsker nasjonale retningslinjer for å «hindre bruk av hijab i grunnskolen». Skoleledere skal «arbeide systematisk» mot dette, og formidle at «dette ikke er ønskelig» til både foreldre og barn. Barnevernet skal kobles inn ved indikasjoner på tvang.

LES OGSÅ: Hijab-forbud forbudt i EU

Vår plikt

Mandag skrev Kaia Storvik i Vårt Land: «Hvis det ikke er bra nok for mine barn, så er det ikke bra nok for naboens barn heller.»

Det er en god holdning når det gjelder vold og omsorgssvikt – også i vid forstand. Men det finnes grenser for et land som ikke vil bryte med religionsfriheten. En av dem går ved foreldres rett og plikt til å gi veiledning til barnet om livssyn.

Alle jeg kjenner bruker denne retten. Jeg har brukt den til å be aftenbønn med ungene mine, komikeren Zahid Ali bruker den til å fortelle sin sønn at det er ett fett om han blir religiøs eller ikke, andre bruker den til å fortelle ungene at gutter og jenter skal kle seg forskjellig.

Vi kan være rykende uenig. Men det er vår plikt til å inkludere disse barna og foreldrene i samfunnet, ikke fortelle dem at deres tro ikke hører hjemme her.

BERIT AALBORG: Hijab er et diskriminerende plagg. Men ikke alle kvinner som bruker hijab er diskriminert

Helt på egenhånd

«Hva med Smiths venner?» Muslimen Mohammad Osman Rana stilte spørsmålet da han diskuterte saken i Dagsnytt atten med utvalgsleder Bård Vegard Solhjell. Han fikk ikke svar, men kan få det av meg:

Neste generasjon foreldre og ledere i Smiths venner tok tak i saken, helt på egenhånd. De var kloke nok til å fase ut de gamle identitetsmarkørene som gjorde livet vanskelig for barna deres. De gjorde det ikke ved høylydt å ta avstand fra tidligere ledere, slik jeg nok hadde foretrukket den gangen. Det ville aldri fungert. I stedet støttet de retten til å velge selv og oppmuntret dem som brukte den.

Noen ganger ser jeg ungene deres på de lokale fotballturneringene. Jeg kjenner dem ikke lenger igjen på klærne, men på foreldrene deres.

Da har jeg lyst til å fortelle dem hvor heldige de er som får lov til å være en del av det store vi.

Det ville aldri skjedd dersom det offentlige forsøkte å tvinge dem. Garantert.

Følg kommentator Alf Gjøsund på Facebook.