Underholdende kranglefanter

Berit Aalborg

Redaktør, politikk og verden

Denne helgen har Frp landsmøte på Gardermoen. Ved åpningen fredag kom nyheten som skapte hallelujastemning blant mange delegater: Sylvi Listhaug går inn igjen i regjeringen Solberg. Hun skal dessuten for første gang velges som fast nestleder av landsmøtet.

Arvtager etter Jensen

Dette styrker hennes posisjon som partiets soleklare arvtager som leder den dagen Siv Jensen trekker seg. Valgkomiteen har gjort det de kan for å styrke hennes posisjon: De har valgt ikke å foreslå Listhaugs største utfordrer, Jon Georg Dale, til gjenvalg i sentralstyret.

Til tross for motsetninger dem imellom har Siv Jensen rost Listhaug opp i skyene, og valgt å presse henne inn igjen i regjering, til tross for motstand i både KrF og Venstre.

Men en ting er at Listhaug kan være et supplement til den mer moderate Siv Jensen. Men hva ville det innebære dersom Listhaug også tar over som partileder? Og hva skiller egentlig Listhaug fra Jensen?

LES OGSÅ: Siv Jensen i kraftig forsvar for «våre vestlige verdier»

Krangel med Moxnes

Vi behøver ikke gå lenger tilbake enn 1. mai for å finne eksempler på en typisk Listhaug-opptreden i disputt med Rødts Bjørnar Moxnes. Spørsmålet er om vi får se mer av dette når Listhaug på ny blir minister, eller dersom hun blir leder.

Innslagene på NRK og TV2 fremstår nærmest ikoniske. Selv om Siv Jensen har like lite til overs for Moxnes og Rødt som Listhaug, så er det noe med formen, ordbruken og viljen til konfrontasjon og sette merkelapper som skiller dem. Listhaug og Moxnes er derimot likere. 1. mai framsto de som populistiske kranglefanter.

Blådress og First House

Med mikrofoner på alle kanter smalt det fra Listhaug: «Jeg ser at dere har fått på dere blådressen på Nordstrand i dag». Moxnes som på sin side hadde rakket ned på Listhaug i en tale tidligere på dagen, hadde allerede framført et liknende budskap: «Denne dagen tilhører arbeidsfolk, ikke First House-eliten. Heller ikke om de kler seg i grilldress». Da han møtte Listhaug ansikt til ansikt, og klinte han tilbake med samme mynt: «Er det First House-dressen?»

Listhaug og Moxnes hensetter oss nærmest til barnehagen eller skolegården, der en myndig lærer til slutt må gripe inn for å mane til folkeskikk.

For mange er dette underholdende. Men det politiske alvoret i saker som Acer, innvandringspolitikk eller sosial dumping forsvinner i bakgrunnen for spektakulær ordbruk og forsøk på gjensidig elitestempling. Det framstår nærmest som en populistisk parodi.

LES OGSÅ: KrFs Bekkevold: Tal sømmelig Sylvi

Populisme på norsk

For det er nettopp klassiske populistiske grep som kjennetegnet krangelen mellom Listhaug og Moxnes. Begge vil representere folket. Derfor hagler beskyldningene som «blådress fra Nordstrand» og «First House-dress».

Sannheten er imidlertid at ingen av dem er «folk flest». De er begge en del av den etablerte, politiske eliten og meningseliten. Listhaug på sin side må ha visst eller ant at hun om få dager ville sitte rundt kongens bord som mektig statsråd. Hun har fast plass i nasjonalforsamlingen. Når Listhaug taler, har hun alltid offentlighetens øre.

Moxnes tilhører riktignok ikke et regjeringsparti. Men han er partileder og sitter i Norges lovgivende forsamling. Hans forslag i Stortinget fikk i forrige sesjon ofte gjennomslag. Blant annet greide han å presse Sylvi Listhaug ut av regjering for et år siden. Også han har offentlighetenes øre.

Kler hverandre

Deres felles TV-opptreden gjorde det tydelig at de to politikerne kler hverandre. De har samme retorikk, og begge hevder å snakke på vegne av folket.

De bidro sammen til å gjøre 1. mai til underholdning og politisk sirkus. Og det ble en snakkis rundt mange lunsjbord dagen derpå.

Politikken druknet

Men den som ønsket å få innblikk i de politiske skillene mellom Frp og Rødt ble trolig skuffet. Det druknet i spetakkel. Et annet kjent populistisk grep.

For populisme er ikke politikk. Populisme er anti-politikk: En kommunikasjonsform som tilslører viktige politiske motsetninger ved å beskrive og skape motsetningsforhold mellom «eliter» og «folket». Populisme nærer seg av mistillit til det eksisterende politiske systemet.

Derfor er det så avgjørende for både Listhaug og Moxnes å stemple den andre som elite – og selv tilrane seg posisjonen som en del av «folket». Heller enn å stå til rette for det folket de tjener, forsøker de begge å stjele folkets klær.

Listhaug og Jensen

Så tilbake til sammenligningen mellom Listhaug og Jensen.

Det er ingen tvil om at også Jensen har tydd til populistiske teknikker gjennom sitt lange politiske liv. Likevel har finansminister Jensen også tatt inn over seg at hun i dag er blant de aller mektigste politikerne i Norge. Slik er hun på et vis blitt Frps første statskvinne.

Når Jensen trer fram i offentligheten, gjør hun det også ofte ved å stå til ansvar, ikke bare ved å stjele folkets klær.

Listhaug maktet ikke, eller ville ikke, stå til rette for folket sist hun satt i regjering. Hun sto kun til rette for seg selv, og vektla at hun ikke ville slutte å si det hun selv mente. Heller det enn å ta inn over seg hvilket folk hun skulle tjene. Justisministeren ble ikke synlig berørt da AUFs terrorofre fryktet terror og vold etter hennes Facebook-oppdatering.

En justisminister er minister for alle, på vegne av staten. Slik opptrådte ikke Listhaug.

Muslimenes minister?

Nå blir det spennende å se om greier å være minister for alle de hun skal tjene som eldre- og folkehelseminister. Sannsynligvis vil hun makte å stå ansvarlig overfor de fleste eldre. Men Listhaug er også ansvarlig for et politikkområde der mange muslimske nordmenn jobber. Og en noe mindre andel eldre muslimer som er avhengig av god forebygging.

Det blir en prøvestein for Listhaug om hun også vil, eller makter å være, en minister som tjener også disse gruppene. Eller om hun vil tilrane seg klærne til en gruppe av folket også nå?

Underholde eller tjene

Både Moxnes og Listhaug har et stykke å gå når det gjelder å forstå hva det betyr å tjene sitt folk. Det kan hende folk synes det er underholdende med kranglefanter. Men det er ikke sikkert de greier å holde på tilliten til folket over tid. Eller at folk flest liker at 
eliten stjeler deres klær.