Uløselig konflikt

Om fire år skal vi markere en milepæl i utviklingen av rettsstaten i Norge: På Mostertinget i 1024 fikk barn for første gang et eget rettsvern. Det ble forbudt å sette barn ut for at de skulle dø.

På Stortinget som velges neste år kommer det til å bli foreslått å utvide grensen for selvbestemt abort eller å fjerne abortnemndene helt.

Gulatingsloven ga fødte barn rettsvern. Men bør ikke rettsvernet også gjelde ufødte barn? Skjer det noe avgjørende med menneskeverdet ved fødselen?

Privatisering. En som påvirket meg mye i dette spørsmålet var Høyrepolitikeren og juristen Georg Apenes. Han mente at det er et samfunnsanliggende å avgjøre om et spirende menneske skal leve eller dø. Det kunne ikke privatiseres til å avgjøres av en som var part i saken.

Det er lenge siden jeg hørte slike argumenter. Men sist uke sto det en kronikk i Klassekampen der psykiater Ola Røstum argumenterte for at dersom fosteret har et menneskeverd med rett til liv, er det rimelig at det også avspeiles i lovgivningen. Han argumenterer fra et sekulært ståsted på venstresiden.

Grusomt mot kvinner. Bestefar fortalte om Fange-Liv som ble halshogget nedenfor Rimehaugen i Ål. Den beretningen gjorde sterkt inntrykk på meg som barn. 18 år gamle Liv Engebretsdatter Arnegard ble i 1730 dømt til døden for å ha drept sitt nyfødte barn. Hun hevdet selv at barnet var dødfødt.

Det rettsvernet for barn som samfunnet lenge praktiserte kunne altså fungere grusomt mot kvinner. Dødsstraff var riktig nok en ytterste konsekvens. Men straff, sosial utstøting og livsfarlige ulovlige aborter rammet mange kvinner, og særlig de fattige og svake.

Bak kampen for å tillate abort lå en moralsk impuls på kvinners vegne.

To mennesker. Men må rettferdighet for kvinner gå på bekostning det ufødte barnets menneskeverd? Noen prøver å oppheve konflikten ved å hevde at dette bare handler om kvinnens kropp. «Fosteret er ikke en del av kvinnens kropp slik hennes andre organer er det», svarer før nevnte Røstum. Det er snakk om et eget individ med unike genetiske egenskaper, og dermed handler dette om to mennesker.

Men dermed får vi en etisk konflikt som ikke lar seg løse ved å gi begge samme rett. Enhver abortlov vil måtte bli etisk tvilsom. Det er ikke mer etisk høyverdig om det er en abortnemnd som bestemmer at fosteret skal dø. Uansett blir det ufødte barnets rett til liv krenket.

Gradert menneskeverd. En løsning på konflikten er å gradere fosterets menneskeverd. Selv om vi vet at det fra første stund er et menneske vi har med å gjøre, så ser vi også at mennesket spirer fram.

En gang i tiden prøvde man å bestemme et tidspunkt i utviklingen der sjelen ble til. I dagens medisinske etikk snakker man heller om bevissthet eller personlig identitet som kriterium for når man lider et tap ved å dø. Da blir hjernens utvikling et poeng. Et skille kan også settes ved når fosteret kan overleve utenfor livmoren, og dermed ikke lenger er totalt avhengig av sin mor.

Lovens grenser. Slike overganger kan brukes til å begrunne ulike rettslige bestemmelser. Vi har en 12 ukers grense der kvinnen bestemmer alene og en 22 ukers grense der abort ikke er tillatt.

Disse grensene er likevel nokså vilkårlige, og det kan alltid argumenteres for at en annen grense ville vært riktigere. Dessuten utfordres de stadig av utviklingen i medisinsk teknologi.

Men grensene er et uttrykk for at et foster ikke er uten rettigheter. Derfor vil flytting eller fjerning av grensene innebære svekkede rettigheter for menneskeliv før fødselen.

Hull i rettsstaten. Gradering av menneskeverdet har en problematisk side: Det får betydning for hvordan vi ser på menneskeverd i sin alminnelighet. Hva med de som hele livet er avhengig av andre mennesker? Er deres liv mindre verd? Noen opplever det så nedverdigende å bli avhengige av andre at de ønsker statens hjelp til å dø. Og bør det bli vanlig prosedyre å lete etter foster med Downs syndrom?

Georg Apenes mente at abortloven slo hull i rettsstatens prinsipp om at ethvert menneske har krav på samfunnets vern, uavhengig av personlige egenskaper. Han må vel sies å ha hatt mye rett i det.

Moralsk dilemma. Da jeg studerte hos den konservative kristne filosofen Francis Schaeffer i Sveits, opplevde jeg at han fikk et spørsmål om når det kunne være riktig å ta abort.

Han svarte at noen ganger finnes det ikke noe riktig svar. Vi kommer i situasjoner der vi må velge mellom onder. Og uansett hva vi velger, har vi valgt noe som ikke er godt.

Dette perspektivet har jeg ofte savnet i abortdebatten. Abortsaken skulle gi oss et moralsk ubehag uansett hvilke standpunkter vi til sjuende og sist ender på.

Splittelse. Mens det her i landet argumenteres for å fjerne grenser, forbyr Polen abort, og USA har fått ny Høyesterett som ventes å stramme inn abortloven. Frontene blir steilere, og ytterfløyene definerer stadig mer av debatten. Begge sider mener de står for det gode, og demoniserer den andre sidens standpunkt og intensjoner.

Kunne frontene bygge ned om vi alle innrømmet at vi her står overfor et moralsk dilemma der ingen har en absolutt god løsning?

---

Fakta:

---