Nyheter

Uke 33: Den etiske ryggmargrefleksen i et folk blir testet i kriser

Korona: Husker du i vår, da landet stengte og vi sa til hverandre at det var godt det var lyse dager og snart sommer? I dag begynner vi på et nytt og krevende kapittel i historien om 2020.

Vi må stramme inn. Vi skal innskrenke vårt sosiale liv, droppe selskaper og møter og flytte tilbake til hjemmekontoret på ubestemt tid. Vi trodde dette viruset skulle la seg bekjempe i løpet av juni, ikke sant? Vi badet og solte oss, dro på Norgesferie og så smittetallene synke dag for dag. Men viruset var her fortsatt. I dag inntrer nye restriksjoner over hele landet.

Tirsdag ble det registrert 433 koronasmittede i landet i løpet av ett døgn. Det er det høyeste tallet så langt under pandemien. De siste 14 dagene er 826 registrert smittet i Oslo. I Hammerfest døde en av de ansatte i smitteenheten til kommunen i går. På verdensbasis satte vi også en ny rekord – med en halv million nye smittede på ett døgn.

Nå må vi tenke oss godt om og finne ut hvem det er plass til i våre private «kohorter». Smittekurvens stigning kan fort bli omvendt proporsjonalt med det samlede, norske humøret og ståpåviljen.

• LES OGSÅ: Romersk-katolske biskoper får korona-refs. 

Maratonløpet vi ikke kan la være å delta i

Camilla Stoltenberg, folkehelsedirektøren, ser ut til å ha uante krefter og er like klokkeklar i sine meldinger til folket nå som da hun i mars fortalte at dette ville bli en maraton. Jeg har aldri løpt maraton og har heller aldri hatt lyst å prøve. Men dette er et maratonløp vi alle må delta i, selv om vi ikke har trent eller har gode løpesko. Jeg vet jeg ikke er alene om å synes dette er tungt, det at vi nå skal ta fatt på en ny, lang og seig motbakke, mens høstregnet siler ned og kulden sniker seg opp langs ryggen.

Vi har forholdt oss til smittevernregler, avstand, håndsprit og munnbind i 33 uker nå. Vi har vært ganske flinke.

Det er stor sannsynlighet for at det blir mer motstand denne gangen. Det kommer også til å bli flere som får det vanskelig. Det er derfor denne høsten blir den virkelige prøven på hva slags nasjon vi er.

Demonstrasjoner vil komme

I helgen ble den første demonstrasjonen mot smitteverntiltakene avholdt i Oslo. Det har vært slike demonstrasjoner i andre land gjennom hele sommeren, men fenomenet er nytt her hos oss. De rundt 100 som møtte opp foran Stortinget hadde ulike argumenter. Noen mener vaksiner er løgn. Andre vil ikke ha innskrenkninger på sin livsutfoldelse. Atter andre mener viruset er «oppskrytt» – at det slett ikke er så farlig som myndighetene og forskerne vil ha det til. Det er skremmende at dødstallene fra andre land og bildene fra de overfylte sykehusene fra land som Italia og USA, ikke har gjort mer inntrykk. Det er også skremmende at konspirasjonsteorier ser ut til å bli spredd og trodd på.

Tror vi virkelig at disse tiltakene gjøres med letthet? Nei, de gjøres fordi det er absolutt nødvendig.

• LES OGSÅ: Jagland tar et oppgjør med Valgerd Svarstad Haugland i ny bok. – Jeg kunne ikke svelge at et kristelig menneske kunne opptre så lite realt.

Dugnadsånden slår sprekker

Det er en trøtthet nå, og det vi viste av dugnadsånd i vår, har begynt å slå sprekker. De unge er lei. De vil gjerne ha sine normale liv tilbake. De er ikke så redde for å bli syke, og de fleste som blir smittet av denne aldersgruppen, blir heldigvis ikke så syke.

Likevel: Det er nå vi får den virkelige testen på om Norge er en dugnadsnasjon. Og de unge må fortsatt ta sin del av ansvaret. Det er nå vi faktisk skal bevise at vi er et folk som tar hensyn til de svakeste og mest sårbare. Den etiske ryggmargrefleksen i et folk blir testet i kriser. I akutte kriser reagerer man spontant. I denne krisen, som er langvarig, traurig og som vi ikke vet hvor lenge vi må leve med, må vi hente fram andre sider ved oss selv. Omsorgsevne. Kommunikasjonsferdigheter. Empati. De mer pietistiske sidene av vårt sinnelag, langmodigheten og nøysomheten, kan vise seg å være det som gjør oss i stand til å takle også denne krisens langvarighet.

Besteforeldrenes hus står tomme

I noen av de italienske byene nord i landet der krisen rammet aller først, er en hel generasjon borte.

Besteforeldrenes hus står tomme. Italia ble truffet av viruset da vi ikke visste noe om det. De måtte bære den største byrden da. Nå vet vi mye mer. Og vi må faktisk gjøre alle de tiltakene myndighetene ber oss om. Ikke med glede, for dette er ikke noe å glede seg over. Men med tålmodighet og omsorg.

Les mer om mer disse temaene:

Veslemøy Østrem

Veslemøy Østrem

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter