Bøker

Tvilsom Dylan-pris

Jeg har vokst opp med Bob Dylan. Helten. Barna mine har stjålet platene. Men jeg synes Nobelprisen i litteratur er et underlig valg.

Det kokte i mediene etter kunngjøringen torsdag, ingen prisdeling har vakt hissigere reaksjoner og mer karismatiske knefall. Det er atlanterhav mellom den markante Expressen-journalisten Nina Katrin Lekander, som mener det er et «gubbigt» (gammelmanns) valg, helt ute av proporsjoner - og den danske litteraturprofessoren Anne-Marie Mai som i Kristeligt Dagblad forkynner rakt og rett ut at Bob Dylan er «vår tids største dikter!». Berlingske Tidendes Søren Kassebeer mener prisen aldri skulle gått til Dylan, tildelingen er «en spøk – så kort og ondt kan det sies», skriver han. Mens den tidligere nobelprisvinneren Salman Rushdie hyller­ med ­selvblinkende ord.

LES OGSÅ: Over 2.000 Soul Children inntar hovedstaden denne helgen. Få med deg konsertene live her!

«Nok en hvit mann som skriver»

Dette handler ikke om for eller imot popkultur. Det handler ikke om «dypt» eller «høyt». Heller ikke om at han dyrker det eksistensielle i sangene sine. Det handler ikke om hans kamp for menneskeverdet og for det religiøse i et hvert menneskes liv. Eller som Anne-Marie Mai begrunner i Kristeligt Dagblad: «Han skriver om tap, splittelse, melankoli og alt det vi bekymrer oss over i verden. Han gjør det med håp og med kjærlighet og kunstens kraft.» Dylan skal krediteres for sine underfundige, nærmest mytiske tekster, som åpner seg først når en kjenner det bibelske og jødiske kartet. Men vi er fremdeles på meningen, ingen får en nobelpris for underfundighet og tilslørte meninger. «Bob Dylans nobelpris er ikke radikal. Han er bare nok en hvit mann som skriver», skriver The Guardians kommentator Natalie Kon-yu.

Den geniale Dylan

Jeg vet at jeg kan latterliggjøres når jeg sier at verdens fremste utmerkelse innenfor litteraturen har med særdeles litterær «kvalitet» å gjøre - noen vil derimot intuitivt forstå hva jeg sier og ikke bruke fordommene mot meg. Jeg har levd med Bob Dylan i 40 år, vært på flere konserter og blitt beveget til tårer og kamp av de sterke sangene. Men jeg har også lest tekstene isolert og for seg selv, da beveges jeg av innholdet, ikke av det litterære. Alene lever teksten som brukspoesi, sammen med musikken er den genial. Men da er vi over i en annen sjanger. Dylan har neppe tenkt det på noen annen måte, selv om han for noen år siden sa at «det å være poet betyr ikke at du må skrive ord på papir». Det trenger ikke kvadratisk å bety det han sier. Han liker å skjule.

LES OGSÅ: «Bob Dylan er vår tids Shakespeare»

Prøves ut dag for dag

Er nå dette noe å øse seg opp over? Dette med «kvalitet» og grenser mellom ting, er ikke det bare tøys i 2016? Og litterær «kvalitet», kommer det ikke bare an på øynene som leser og kroppen som tar i mot? Kall meg ikke bakstreversk, selv om jeg mener at det er forskjell på ting og at også det største vi omgir oss med passer best i de rammene det er tildelt. Faller rammene, forsvinner antakelig evnen til å skille skitt og kanel. Det skjer dag for dag, og er alvorlig. Også innenfor kunsten. Alle kan like det de vil, jeg også. Men «kvalitet» er å heve vurderingen på et høyere, allment plan. Der svømmer vi, det er ingen statiske grenser, de er levende.

Årets tildeling er en prøvelse i så måte.

LES OGSÅ: Om ikke kirken snakker om helvete, bør kunsten gjøre det

Trenger prisen

Som New York Times-kommentator Anna North skriver: «Siden lesningen avtar rundt omkring i verden, er litterære priser viktigere enn noen gang. En stor pris betyr større salg og at flere leser kvalitetslitteratur. Men mer enn det, det å gi en Nobelprisen til en romanforfatter eller poet er å si at sjangeren fremdeles betyr noe. At det er livsviktige «utsagn» som fortjener internasjonal anerkjennelse. Vi har til gode å se Zadie Smith eller Mary Gaitskill i Rock & Roll Hall of Fame.»

Hun sjokkeres av tildelingen.

Trykk på sang

Nok én gang, så det ikke misforstås: Vi snakker om geniet Bob Dylan, som ønskes – og har fått – alle de musikkprisene det er verd å få. Men jeg har hittil til gode å se en av de mest høythengende litteraturprisene gå til en musiker. Som rett er. Ingen ville forvente det.

Har Svenska Akademien (som deler ut Nobelprisen) blamert seg igjen? Det må kunne skrives på prøvingen og feilingens konto. På listen over «genuine» diktere som har fått prisen, er det flere som er glemt for alltid. Bob Dylan blir naturligvis ikke det, for han er en av verdens fremste sangskrivere. Med trykk på sang.

Og så har han akkurat nå en av verdens viktigste roller, han deler den med Bruce Springsteen – han er en tydelig stemme mot trumpifiseringen av Amerika. Det burde han i hvert fall få pris for.

Skal diskuteres

«Endelig en nobelpristager vi har hørt om!» var det en som ropte, begeistret. Men ta turen ut på gata og spør unge om hva de synes, og svaret kan fort være: Bob Dylan, hvem?

Og det er riktig. Ingen får nobelprisen på grunn av popularitet. Selv om årets litteraturpris – som den gangen Winston Churchill eller Dario Fo fikk den, enn si William Golding – er en liten blamasje, er det ikke katastrofe i verden.

Men det skal diskuteres.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker