Tror du på Gud?

Det er et veldig lite og spesifikt spørsmål. Men idet svaret gis, trekkes et sceneteppe til side bak den som svarte. Vi kan se hele landskap, lyssatte kulisser, de andre menneskene på scenen. Når man svarer på det lille spørsmålet svarer man på et større spørsmål.

I kjølvannet av ny-ateistenes publiseringsiver er gudstro blitt en sak for debatter i aviser og på Facebook.

Men kanskje er det likevel ikke så interessant. Kanskje finnes det andre steder å rette blikket, som kan vise oss andre sider av vår livstolkning.

Setter vi til side spørsmålet om den enkeltes tro på Gud, ser vi helt andre ting. Ting som er minst like viktig, spesielt for en kirke som skal lete etter framtidas muligheter.

Listhaugs kritikk

Da Sylvi Listhaug brukte Jesus som argument for ikke å ta imot flyktninger, kontret kulturradikalere som ellers markerer avstand til kirka med Jesu kjærlighetsbudskap. I fjorårets julegudstjenestedebatt forsvarte erklærte ateister gudstjenestene. Dagbladets Inger Merete Hobbelstad skrev om viktigheten av å kjenne en kulturs fortellinger og sanger for å kunne leve som en del av den.

Grunnen til at kristendommen er i bruk utenfor kirkas grenser er åpenbar: Et menneske som reflekterer over livet kan ikke unngå å kretse rundt de temaene som i vår kultur er blitt knadd av kristendommen.

Har man forutsetninger for å tolke kristne uttrykk, har man også tilgang på hva tidligere slekter har strevd med og funnet glede i, deres visdom og poesi. Det fortolkningsrommet er åpent for alle, uansett bekjennelse.

Innskrenker barnas valg

Avviklinga av statsreligionen innskrenker kirkas domene, men tilbyr også nye rom. Jeg tror at en form for kulturkristendom kan være et godt kirkelig modus. Det betyr ikke at det særegent kristne skal nedtones, snarere tvert imot. Det betyr at kirka må åpne skattkista si på vidt gap og dele ut redskaper til å fortolke menneskelivet. Spørsmålet «tror du på Gud?» skal ikke være det første, men det siste spørsmålet kirka stiller.

Når våre fortellinger tiltaler og berører dem som ikke vil svare ja på trosspørsmålet, er kirka et bevis på sin egen relevans. Når budskapet er i bruk, overlever det. At dette skjer av seg selv, er likevel en illusjon, noe de synkende dåps- og konfirmasjonstallene forteller oss.

Noen foreldre tror at de fristiller sine barn ved ikke å døpe dem og innrullere dem i trosopplæring. I realiteten innskrenker de barnas reelle valg. Hvordan skal man kunne velge selv dersom valget umulig kan være kvalifisert? Å forstå krever at man har lært språket, og det skjer sjelden over natta. For at noen i det hele tatt skal kunne stille spørsmålet om troen på Gud i framtida, kan ikke språklæringa skje i de lukkede rom. Derfor er kirkas kall å være klart tilstede med sitt språk, sine riter og praksiser i det store rommet, det som befolkes av dem som sier nei, så vel som dem som sier ja.

Mer enn estetikk

I etterordet til sin originale roman Ragnarok. Gudenes død, skriver A. S. Byatt om hvordan mytene på en helt egen måte har kraft til å anskueliggjøre kaos og lys, det dystre og det lysende, selv om vi ikke tilslutter oss dem i tro. «[Mytene] former ulike deler av verden i vår bevissthet, ikke som noe lystbetont, men som møter med det ubegripelige. Det numinøse (…).»

Det er ikke kun det estetiske som trekker tusener til kirkene på adventskonserter. Det handler også om noe mer, om å være i et av de stadig færre eksistensielle rommene vi har. Om møtet med det hellige.

Åste Dokka er stipendiat ved Det teologiske fakultet