Meninger

Tomrommet ­
etter sekten

Avhoppere fra religiøse grupper sørger over tapet. De har mistet venner, mening og hensikt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg var en gang på et møte i en kristen, norsk menighet. Av utenforstående ble den beskrevet som sekterisk og ekstrem, av de innvidde som menigheten som virkelig hadde skjønt det. Lederen var visjonær og autoritær, musikken sterk og suggestiv. Jeg merket meg særlig to ting ved min egen reaksjon på det som foregikk: den urolige følelsen av at noe ikke stemte, og den forlokkende lysten til å la meg rive med.

Jeg dro aldri tilbake, men snakket i årene som fulgte med mange avhoppere fra nettopp denne menigheten. Ett av felles­trekkene de beskrev etter å ha brutt ut, var skammen over å ha vært så blind for hva som foregikk. De beskrev tiden etter exiten som å våkne opp fra en vond drøm.

LES MER: – Scientologien har et viktig budskap til menneskeheten, mener ateist

Det usunne

Ett eller annet sted går det en grense mellom «sunne»­ religiøse felleskap og «usunne» sekteriske grupper. Der hvor førstnevnte kan ha en positiv effekt på medlemmenes livskvalitet og helse, kan sistnevnte virke motsatt ved at medlemmene mister autonomi, drives av angst og kontrolleres av sterke autoriteter. Men hvor går egentlig det sunne over i det usunne?

«Sekt» er for de fleste selve ­definisjonen på et usunt religiøst fellesskap. En sekt defineres ofte som elitistisk og udemokratisk, uten rom for kritiske spørsmål og tvil. Begrepet er i seg selv kontroversielt, blant annet fordi det ofte blir en betegnelse man setter på religiøse grupper man ikke liker. Definisjonen sier likevel noe om hvilke elementer som rent psykologisk antas å være usunne.

Avhopperne jeg snakket med, beskrev for eksempel en autoritær leder som mente han (det er som oftest en «han») hadde åndelig monopol på sannheten. Tenkningen bar preg av svart-hvitt tenkning, og menigheten så på seg selv som en utvalgt elite som hadde forstått noe ingen andre forstod. Konformitetspresset var sterkt, men ble ofte subtilt formidlet. «Full frihet» ble det stadig sagt fra scenen, men avhopperne kjente aldri noen frihet. Bare stadig flere krav, uten rom for kritiske spørsmål eller avvikende meninger.

LES MER: Atle Antonsen spiller karismatisk prest

Brudd

Til slutt orket de ikke mer. Noen brøt ut av menig­heten i protest mot det manglende­ samsvaret mellom lederens ord og handlinger, andre brøt ut av ren og skjær utmattelse. Fra psykologien vet vi at det å gå og kjenne på et stort avvik mellom ideal og realitet over lengre tid, på sikt blir et usunt stress som kan gjøre oss syke. Manglende mestring over tid gir slitasje.

Reaksjonene etter bruddet bidro til ytterligere stress. Ikke bare mistet de sitt sosiale nettverk, de mistet også sin elitistiske status som «Guds utvalgte». I tillegg mistet de selve fortolkningsrammen som hadde gitt mening og hensikt i tilværelsen. Dette beskrives ofte i litteraturen som en «multitapsituasjon». Avhoppere fra religiøse grupper sørger over tap på flere plan. Tap av nære relasjoner, sosialt fellesskap, mening og hensikt, og tap av årene som ble brukt på menigheten. Noen opplever også at troen går tapt.

LES MER: Film om ødeleggende, kristen tro får pris

Skam

Sorgen og sinnet var de vanligste reaksjonene jeg møtte hos avhopperne etter bruddet. Da det hadde gått litt tid og vi hadde skrapt litt under overflaten hos dem som frivillig hadde blitt medlem av en autoritær menighet, kom imidlertid også skammen fram. Skam er en skummel følelse. Den går nemlig løs på selve identiteten. Det er ikke det man har sagt eller gjort som er problemet, det er den man ER som er feil – «det må være noe galt med meg siden jeg kunne falle for dette».

Det finnes ikke empiriske holde­punkter for at medlemmer av omstridte religiøse grupper er spesielt dumme eller mer sårbare for manipulasjon enn resten av befolkningen. Det er heller ingen evidens for at de har dårligere psykisk helse. Perioden før de blir med kan imidlertid være preget av depresjon, noe som er karakteristisk for religiøs omvendelse generelt. Mange blir ­rekruttert i en sårbar periode i livet.

Enkelte personlighetstrekk har også vist seg å forekomme hyppigere, som for eksempel avhengighetsbehov og manglende selvhevdelse. Av familiære og sosiale forhold, har enkelte studier vist at problemer med farsforholdet er mer vanlig, samt en oppvekst hvor uenighet eller diskusjon ikke ble tålt. Men å hevde at medlemmer av omstridte religiøse grupper er psykisk eller sosialt avvikende mennesker, er feil. Slike oppfatninger er ikke bare respektløse overfor medlemmer og avhoppere av slike grupper, de kan også være farlige fordi man selv blir blind for faresignaler på usunne religiøse fellesskap.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Posttraumatisk vekst

I psykologien har vi et begrep som heter «posttraumatisk vekst». Det refererer til det paradoksale i at vonde og traumatiske hendelser som i utgangspunktet har medført mange negative konsekvenser, også kan gi grobunn for vekst og personlig utvikling. En forutsetning er imidlertid at tapet eller traumet bearbeides. Det emosjonelle stresset må reduseres slik at man klarer å skape mening i hendelsen.

Mange avhoppere får aldri den nødvendige hjelpen de trenger for å bearbeide det de har opplevd. Da kan man lett bli værende­ i skammen. Men dersom man lykkes med å skape mening, kan de vonde erfaringene bli noe meningsfullt og viktig man tar med seg videre i livet.

Flere av avhopperne jeg snakket med valgte å bruke sin erfaring til å hjelpe andre i samme ­situasjon. Dette krever en åpenhet og ekthet som er uforenlig med skam. Og åpenhet og ekthet er nettopp noe av det som karakteriserer sunne, religiøse fellesskap.

Silje Endresen Reme er psykolog og forsker ved Uni Research Helse og Oslo universitetssykehus.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Meninger