Fortellingen om Abraham og Isak og «nesten-ofringen» på Moriahfjellet har vært lest og fortolket i tusenvis av år. Lengst av jødene, naturligvis; men også av muslimer og kristne.

Fellesnevneren er at ingen blir ferdige med den, som om nye dyp åpenbarer seg ved hver gjennomlesing. Men ett perspektiv savner jeg: Hva tenkte Isak oppi det hele?

Originalteksten gir ikke så mange holdepunkter, annet enn å antyde en viss engstelse: «Far, hvor er offerdyret?». 

«Gud vil selv se seg ut lammet til brennofferet, min sønn!», svarer Abraham, kanskje ikke helt overbevisende. Og siden veksler de to ikke ett eneste ord. Verken på toppen av fjellet, der faren binder sønnen fast og skal til å hugge ham i brystet, eller på vei ned igjen. 

Og nå ligger det godt utenfor Mosebøkenes mandat å svare på psykologiske spørsmål. Jeg er klar over det. Men ikke desto mindre tar jeg meg selv i å spørre, særlig etter at jeg selv ble forelder: Hva tenkte Isak etterpå, under nedfarten?

LES OGSÅ: Gyrid Gunnes: Et teologisk perspektiv på Me too

Sprang han kan hende litt foran sin stivbeinte far (min antagelse; han var mer enn hundre år gammel) for å komme fortest mulig ned igjen til eslene og tjenesteguttene som hadde slått leir ved foten av fjellet?

Det hadde iallfall jeg gjort.

I ei betre verd ei stund

Poet og forfatter Helge Torvund (f. 1951) har skrevet noe av det fineste jeg vet om det å være forelder: «Når ein ser attende på den tida ein hadde småbarn, er det som om ein fekk lov til å leva med i ei betre verd ei stund», skriver han, og alluderer til Lukasevangeliet: «Guds rike tilhører slike som dem».

Torvund fortsetter: «(…) som om ein fekk påfyll av ein annan type kunnskap der vesentlege ting som nærleik, å halde ei hand, å gje ein klem, å lage ei underleg historie, ein forunderleg song, og det å halde om kvarandre, hadde ein verdi og ein plass som stod i forhold til den verdien dei heilt verkeleg har, slike ting.»

Og derfor klarer jeg ikke å gjøre av meg med psykologiseringen, selv i møte med Mosebøkene. For var det ikke også noe som gikk i stykker på toppen av Moriahfjellet?

Ville Isak igjen gripe etter hånda til Abraham – på like troskyldig vis?

Og hva skulle Abraham med et godt forhold til Sjefen, om prisen var å miste broen til barnets «betre verd»?

Å lite fullt og fast

«Vi har aldri med et annet menneske at gjøre, uten at vi holder en del av den annens liv i vår hånd», skriver den danske teologen Knud Ejler Løgstrup. Han opererer med begrepet «spontane livsytringer», om den programmeringen vi fødes inn i verden med. Når vi kommer til verden er vi hundre prosent tillit, små avspeilinger av skaperen.

Å være tillitsfulle er sånn sett ikke et valg vi gjør, men en livsbetingelse vi er kastet ut i. Som en gave, forut for kalkuleringer om gevinster eller tap.

Tro hvordan det gikk med denne gaven, der oppe på fjellet? Kunne Isak noensinne igjen se opp på faren med det samme tillitsfulle blikket? 

Og om ikke – hvor skulle Abraham nå ta sine hint fra, når det var hans tur til å vende blikket oppover? Hvordan kunne han igjen følge oppfordringen om å «gjøre seg liten som dette barnet» – om hans eget barn var vaktsomt?

Da vil reservasjonen og vaktsomheten fort forplante seg oppover i systemet også.

Et glidemiddel av velvilje

Det samme gjelder på nasjonalt nivå. Det høye tillitsnivået blant nordmenn flest er blant våre adelsmerker, og dessuten – som Riksrevisjonen har regnet seg frem til – blant våre fremste konkurransefortrinn. Mennesker som stoler på hverandre kan samhandle med færre hindringer.

For kontrast se til USA og tidligere sovjetstater, der ethvert møte og enhver transaksjon kan bli gjenstand for søksmål, og ingen tar sjansen på å eksponere seg unødig («legally exposed»).

Den tyske sosiologen og filosofen Georg Simmel skriver derfor at tilliten har et «mystisk» element. Dyrene i naturen verger seg og beskytter seg. De er mistenksomme, og med god grunn.

Tillit er det motsatte. Tillit er å eksponere seg. En mystisk, uforklarlig tiltro til at vi blir tatt imot, ikke avvist.

Slik barnet – tillitens læremester – umiddelbart strekker seg mot mor og far. Og invitasjonen gjengjeldes. Tilliten kaller, kjærligheten svarer. Så kanskje er det håp for Abraham og Isak likevel?

Eller som Helge Torvund skriver: «Stritt er det, men for ei fantastisk tid med den nærleiken til desse livsbejaande kroppane og augene og tilliten til deg og verda og morgonen og energien og sårbarheten og ikkje minst den fantastiske tingen at det faktisk er mogleg å trøysta eit barn.»

LES OGSÅ:

Vårt Land-podcast: Bli bedre kjent med de kristne demokratene i USA

Håvard Nyhus: Under Abrahams innflytelse