Til topps for enhver pris

Av hundre personer som lykkes med å nå toppen av verdens høyeste fjell, er det seks som dør på på fjellet. Dette vet de, de som er der. Hvorfor gjør de det?
Nesten 300 mennesker har mistet livet på Mount Everest siden første mann sto på toppen i 1953. Verdens høyeste fjell er forlengst blitt en grell gravplass ettersom de døde kroppene blir liggende langs tråkket opp mot den 8848 meter høye toppen.

11 personer har dødd på fjellet hittil i 2019, noe som tangerer ulykkesrekorden fra 1996. Eventyreren Stein P. Aasheim skriver på sin Facebook-side at han blir gjennomtrist av å se bildet som er gjengitt over denne artikkelen. «Og jeg blir ydmyk over at jeg fikk oppleve dette mektige fjellet før Ragnarok», tilføyer han.

Aasheim deltok i den første norske ekspedisjonen som nådde toppen av fjellet i 1985. Og han skrev en fantastisk bok om turen. Jeg har lyst til å spørre ham: Kan det være at de som går først inn i urørt natur – og som skriver om det og tjener penger på det – har sin del av ansvaret når massene følger etter?

Les mer: Lars Gilberg kommenterer: – Nest etter mat og drikke, trenger vi trygghet. 

Russisk rullett

De siste ukene har jeg møtt en rekke mennesker som er opprørte over det de oppfatter som en selvmordskult på verdens høyeste fjell. 
De forstår ikke at oppegående personer med familie hjemme kan velge å spille russisk rullett på denne måten.
De skjønner at drivkraften til å nå toppen må være sterk når man er villig til å ta en slik risiko. Men hva består denne driften i? Det er jo lenge siden man ble kjendis av å stå på toppen av Everest. Og jaget etter likes på Instagram kan vel ikke forsvare at så mange setter liv og helse på spill?

LES MER: Lars Gilberg kommenterer: Hvor mange er motiverte for det offeret som et oljekutt vil innebære? 

Meningen med livet

«Because it is there». Slik svarte legenden George Mallory da han ble spurt om hvorfor man på død og liv vil til topps på dette fjellet. Da hadde han allerede to mislykkede forsøk bak seg. I 1923 la han ut på sitt tredje. Han kom aldri tilbake.
Sånn sett gikk Mallory opp løypa for de som skulle komme etter. En av dem er den norske legen Morten Rostrup, som nådde toppen i ulykkesåret 1996. I boka om ekspedisjonen delte Rostrup sine refleksjoner om hva som skjer på innsiden i en person når man drar på pakketur til dødssonen.
«Klatring i Himalaya innebærer en innsnevring. Det begynner allerede før avreise. Familie og venner blir nedprioritert. Du blir en del av en subkultur med egne verdinormer. Det å nå toppen av Everest blir meningen med livet».

Religiøs sekt

Rostrups beskrivelser kunne like gjerne vært en analyse av hva som skjer når mennesker blir med i en religiøs sekt. Det handler om å gå så helt opp i noe at man mister sin egen dømmekraft.
Møtet med andre ekspedisjoner i Base Camp bidrar til å forsterke stemningen og til å normalisere en adferd som ellers ville vært regnet som absurd.
Dette skrur seg til når klatringen er i gang. I den tynne luften blir oksygeninnholdet i hjernen så lavt at den mentale kapasiteten reduseres. Klatring i denne høyden innebærer lidelse, det handler om å presse seg selv mot alle kroppens signaler. Da kommer man lett inn i en modus hvor motargumenter ikke får plass.
Jeg husker jeg intervjuet Jarle Trå etter at vossingen mirakuløst overlevde to døgn alene i den såkalte dødssonen på Everest, døgn han ikke kunne gjøre rede for etterpå. Trå fortalte meg at han hadde brukt mye tid før ekspedisjonen på å sette opp regler for seg selv. Regel nummer en: Snu innen en forhåndsbestemt frist. Regel nummer to: Husk at dømmekraften forsvinner når du blir sliten.
Trå var forbløffet over hvor verdiløse hans egne forholdsregler hadde vært. For – han oppdaget ikke hvor disse grensene gikk før han hadde passert dem. Og da var det for seint.

Inn i det ukjente

Jeg møter stadig unge mennesker som klager over hvor kjipt det er å leve i 2019, ettersom det som en gang var eventyr nå er blitt masseturisme. Jeg skjønner følelsen. Men jeg tror det fortsatt er mulig å gå på ekspedisjon inn i det ukjente – og at denne muligheten ligger rett framfor øynene på oss:
Snakk med en ukjent person! Hvert menneske er et uoppdaget kontinent. 
Les en bok! Hver bok er et eget univers å utforske.
Du vil kanskje ikke få andres beundring for å ha gjort noe ekstremt og livsfarlig etterpå. Men de som står i kø på Everest er ikke så forskjellige fra deg og meg. Alle har vi blindsoner der vi gjør ting som vi innerst inne vet at vi kanskje ikke burde gjøre. Og mange av oss kjenner oss levende når vi går så helt og fullt inn for noe at det kan kjennes som om alt står på spill.