Terrorens teologi

Mens det bombes og drepes og mange av oss kjenner uro ved vår «ufeilbarlige», vestlige krigstaktikk, hevdet den atskillig tydeligere, italienske terroranalytikeren Loretta Napo­leoni (på NRK Nyheter) denne uken at «vestlig etterretnings vurdering av Den islamsk stat er det største feiltrinn siden 2. verdenskrig». Stopp bombingen, anerkjenn Den islamske stat, begynn forhandlinger med klanlederne, er hennes resept. Men den «samtalen» forutsetter­ at vi setter oss grundig inn i den – for oss – totalt fremmede ideologien som ligger bak elendigheten. Det er ikke behagelig.

LES OGSÅ: Kampskriftet som ble inspirasjon til terror

Nådeløs kamp

Det handler om terrorens ideologi, den som drives fram av apokalyptisk tenkning og troen på dommedag rundt hjørnet: Det gjelder å handle! Altså, det er ingen ny og ukjent ideologi, den har fulgt og følger religionene som en skygge. 
IS-terrorens blodfargede program er å få visket ut gråsonenen mellom muslimer og ikke-muslimer i verden, et endegyldig oppgjør med vantroen. Tanken er gammel, det er inspiratoren også – tenkeren og teologen 
Ibn Taymiyyah (som IS stadig ­viser til), som på 1300-tallet propaganderte fram en nådeløs kamp mot mongolene, som truet den gangen.

LES OGSÅ: Religiøse jakter i dag på "skitten religion"

Problemet er: I dag er vi alle «mongolere» – Vesten og dens muslimske håndtlangere, alle verdens muslimer som ikke har sverget troskap mot ­kalifen. Det nye kalifatet (islamsk verdensstyre) er allerede opprettet (som profetert), nå gjenstår det bare å sette det i verk.

Gikk ikke

Arbeidet er i gang, vi møter det daglig. Og det ligger hast bak. Den islamske stat fikk sitt navn, nettopp fordi gruppens leder, Abu Ayyad al-Masri, mente muslimenes Messias – Mahdi – kunne finne på å komme når som helst for å jage Dajal (den muslimske Antikrist), ut av verden. Og at man var nødt til å opprette Den islamske stat for å kunne hjelpe ham med å bekjempe de vantro.

Abu Ayyad al-Masris første ­ordre var å spre tilhengerne ut over Irak og forberede seg på å erobre landet i løpet av noen uker: Mahdien ville komme, og de skulle oppnå en storslagen seier.

LES OGSÅ: Bruker koranen mot radiakalisme

Slik gikk det ikke

LES OGSÅ: Slik skal mystikken demme opp mot IS

De storslåtte seirene lot vente på seg. Gradvis skjedde det en forflytning, dette med Mahdiens forventede gjenkomst ble mindre viktig. I stedet tok gjenopprettelsen av kalifatet over agendaen.­ Og det lyktes. Borgerkrigen i ­Syria åpnet for full IS-kontroll over Racca-provinsen på ­nyåret 2014, seks måneder senere overtok IS Mosul og kalifatet var opprettet: Profetien i oppfyllelse, Gud hadde gitt de rettroende en seier. Ettersom kalifatet ikke er et avgrenset land, men nettopp et konstant ekspanderende muslimsk rike, skiftet det religiøst-ideologiske budskap nok en gang fokus – ikke dommedag lenger, ikke gjenopprettelse av kalifatet – men kalifatets ekspensjon for å sikre seg verdensherredømmet.

LES OGSÅ: Han var Norges første konvertitt

Speile seg i det store

IS kaller det «den profetiske metode». Alle taler og skrifter er spekket av r­eferanser til koranen og islamsk­ tradisjon. Det gir mot å speile seg i de store, episke fortellingene om seier på Guds vegne. Det er mange av dem. Så, slik som de første muslimer erobret enorme territorier, makt og ære, vil nå­tidens rettroende muslimer gjøre det samme. Det er denne tanken – om å gå i de første og seirende muslimers fotspor og kjempe for et verdensomspennende kalifat – som tiltrekker seg tilhengere fra hele verden, skrev den franske islameksperten Olivier Roy i en artikkel i The New York Times for noen dager siden.

Egne erfaringer

Det er ikke lett – med et slikt bakteppe – å få Loretta Napoleonis forhandlingsteori inn i et lite hode. IS tar i bruk «den profetiske metode» for å vinne verden, den er nærmest uslåelig. For den gir seg ikke før verden ligger i ruiner eller er blåst til støv. Er det et sted vi kan bidra med ekspertise, er det med alle våre egne dommedagsprofetier som ikke har inntruffet på tiden – og hva de har ført til av enda mer forknytte tanker. Men da må Napoleonis få viljen sin, et forhandlingsbord.

LES OGSÅ: Det digitale kalifatet