Tekstklemma

Telefonen ringer. Du nøler med å ta den. Er det ukjent nummer, avviser du samtalen og sjekker Gule sider før du eventuelt tekster tilbake. Hvorfor sender de ikke SMS for å si at de ringer?

Er du bedre til å uttrykke deg ærlig, åpent, morsomt eller modig når du skriver til noen enn når du snakker med dem – enten på telefon eller ansikt til ansikt?

Da er du tekstrovert.

LES OGSÅ: Ble gjengvoldtatt, oppsøkte gjerningsmann - og tilga ham

Ring, ring

Som kulturjournalist Ditte Giese i den danske avisen Politiken. Hun er alltid online, svarer på SMS, er på sosiale medier og kommenterer. Men å snakke i telefonen blir i meste laget.

I en artikkel spør hun om vi lever i de tekstrovertes tidsalder. Ordet er satt sammen av introvert og teksting, og er ikke akkurat en diagnose, men en uhøytidelig karakteristikk.

Mange kjenner seg nemlig igjen i definisjonene på en tekstrovert: En som er mer komfortabel med å tekste enn å prate ansikt til ansikt.

LES OGSÅ: «Religiøs vold er ikke forbeholdt islam. Det er ubehagelig å innse»

Ikke bra nok?

Ditte Giese skammer seg litt, skriver hun. Hun erkjenner at hun er i «full fart på internett», men vil helst være i fred for den egentlige samtalen og samværet. Hun skammer seg fordi den skrevne kommunikasjonen ikke er regnet for å være like fin som den «ordentlige» – den som er der ute i virkeligheten, eller gjennom stemmen i telefonen.

LES OGSÅ: Forskerne har funnet svaret på det gode liv

Jeg skriver, derfor er jeg

Samfunnet vårt blir mer og mer tekstbasert. Vi snakker mindre i telefon, men vi kommuniserer mye mer. Vi snakker med venner og kjente på ulike plattformer som messenger, sms, WhatsApp, Snapchat og helt sikkert mye annet. Bruken av disse meldingstjenestene økte fra tre prosent av befolkningen i 2011 til nesten 25 prosent i 2013. Det skriver Hans-Petter Nygård Hansen i en artikkel med den treffende tittelen: «Ikke ring uten at du har tekstet meg først.»

Han gjengir tall fra analyseselskapet Nielsen, hvor de i alderen 18-34 år nærmest vil unngå en telefonsamtale, fordi de får en følelse av tapt kontroll over situasjonen. Du selv skal bestemme når og hvordan du vil kommunisere.

LES OGSÅ FRA UNE BRATBERG: «Kjære pappa, jeg kommer til å bli kalt hore.»

Over hele linjen

En amerikansk undersøkelse viser at mens 32 prosent av de spurte heller vil kommunisere via tekst enn en telefonsamtale, var andelen hele 51 prosent av tenåringene.

Vi bruker telefonen til alt annet enn til å snakke. Vi bestiller ferie, teaterbilletter, handler mat, gir ris og ros til NSB – alt uten å prate med en eneste person.

Og når vi trenger noen som kan forklare hva feilmeldingen E20 betyr på vaskemaskindisplayet, er det lettere å sende e-post enn å ringe.

LES OGSÅ FRA UNE BRATBERG: Håper flere vil hilse på folk de ikke kjenner

Skriften på veggen

Når vi prater mindre og skriver mer, kan språket bli mer komplisert. I USA gikk det for eksempel en stor debatt om du det å svare på en tekstmelding med et punktum var et tegn på at du var sur. Hvordan skulle du egentlig tolke det tegnet?

Smilefjes og andre emojis må til for å kompensere for manglende mimikk, tonefall, vektlegging av ord, flakking med blikket, smil, bevegelser og andre tegn du registrerer hos den du snakker med. En samtale uten dette, kan gjøre det lettere å misforstå hverandre.

LES OGSÅ FRA UNE BRATBERG: – Nå skal du vaske tøyet ditt selv

Modig og ærlig

Det er lettere å si «så fin du er» på et bilde på Facebook enn å rope det ut i redaksjonen til kollegaen (heldigvis, vil mange nok si). Det er enklere å si takk for sist på tekst enn å ringe. Du kan selv bestemme når du vil slutte å kommunisere. Du har bedre kontroll enn i en telefonsamtale, eller enda «verre» – ansikt til ansikt.

Spørsmålet er om vi alltid skal ha den kontrollen. Og hva vi mister når vi ikke snakker som i «gamle dager». Den danske journalisten Ditte Giese sier hun skammer seg litt. Men trenger hun egentlig det? Er en tekstdrevet samtale mindre verdifull og ekte enn en prat ansikt til ansikt?

Følg oss på Facebook og Twitter!