Nyheter

Takk til en ukjent Gud

På veien fra kristelig til sekulær rite mister vi noe. Hvor havner takken når vi ikke har noen å takke?

Vi er et gjennomsekularisert folk med en kristen moral, og vi vet ikke hvorfor vi har den. Det sa forfatter Kaj Skagen til Vårt Land i et intervju forleden.

Men ikke bare moralen har kristne røtter, det har også ritene vi deltar i. Kristendommen refortolket den hedenske jula og gjorde den til sin. Og slik kirka omskapte de eksisterende ritene og høytidene i sitt bilde, omskaper dagens allmennkultur det som for et par generasjoner siden var spesifikt kristent:

Nå feires halloween uten tanke for de hensovnede Kristi søsken, påske markeres med krim og fjell, St Hans med rømmegrøt, dåp omgjøres til navnefest og ungdommene konfirmerer et eller annet i rådhusene, men troen er det ikke. Kristne er glade i å harselere over dette, men vi skal ikke glemme at slikt er like legitimt som kristendommens bearbeiding av den jødiske påskefeiringa.

Kommunal høsttakkefest

Et nytt og godt eksempel på gangen fra kristen til sekulær rite, er høsttakkefesten som ble arrangert i september på Vaterland i Oslo. Gjennom hele sommeren hadde ungdommer dyrket grønnsaker, plukket sneiper og solgt sveler for å forgrønne betongen i indre by. Det har vært fellesskap, mat til de sultne, samarbeid, arbeid for føda og ære for vekstene. Kronen på sommerens slit var Oslos lengste langbord og høsttakkefest for over 200 frammøtte. Det kunne nesten vært en kirke som stod bak - men det var kommunen.

Høsttakkefesten oppstod høsten 1621, da de europeiske innvandrerne til USA endelig klarte å dra mat ut av jorda. Til denne dag er høsttakkefesten - thanksgiving - en av de mest populære høytidene i USA. I Norge er den integrert i kirkekalenderen, med egne tekstrekker og tradisjoner for å fylle alteret med kvist, kvas og knutekål under avsynging av Frans av Assissis solsang. Takk gode Gud for alle ting, synger vi, og låner gamle ord til vår livsfølelse og glede over skuren.

LES OGSÅ: Inviterer barna inn i kirkens symbolverden

Uten høyere himmel

En høsttakkefest i Oslo kommunes regi foregår uten noen høyere himmel. Det inviteres til måltid, fellesskap og takk, men ingen steder opplyses det hvem som skal ha takk, hvem den usynlige giveren er. Vi kan jo takke ungdommene som har arbeidet og oss selv for våre skattebidrag til kommunekassa.

Men hvem skal vi takke for gulroten? For at den finnes i denne verden? For at det på et eller annet vis oppstod en oransje, sprø rot med grønn bust som vi bare kan trekke opp av det svarte og få næring og glede av? Jeg tror ikke kommunen er svaret. Og jeg lurer på hva som skjer med takken som stiger opp fra Vaterlands langbord. Den har ingen adresse på seg. Blir den borte?

Mennene i Areopagos hadde bygget et alter til en ukjent Gud da Paulus kom på besøk. De kjente kanskje takken stige i seg, eller de kjente en fortvilelse de ikke visste hvor de skulle vende seg med, men de hadde ingen skikkelse å rette dette store mot. For tar du mytologien fra mennesket, finner religiøsiteten andre veier. Den søylen som stiger i brystet og vil ut og fram, den er helt reell, og den finner seg ikke til rette hos kommunen.

Tingenes ihukommelse

Og kanskje større enn spørsmålet om hvor takken blir av, er hva grønnsakene og fellesskapet blir for oss når vi ikke kobler det til noen kilde? Dypt nedlagt i skapelsen finnes også muligheten til en relasjon til skaperen - gjennom det skapte. Tingene bærer alt sammen Guds stempel, som en hemmelighet for den som snur bunnen opp og ser etter.

Om du vil, kan du se Gud i gulroten. Da er den et mirakel som gir liv, en frukt av jorden og menneskers arbeid, som det heter i liturgien. Eller så er det bare 36 kcal per 100 gram, samt betakaroten. Riktig, men uten særlig eksistensielt sus. Uten Gud er tingene bare ting.

Gjør dette til minne om meg, sa Jesus da han delte ut brødet og vinen til sine venner rundt bordet. Jesus takket for maten den første skjærtorsdag. Og nattverden er takk, men også ihukommelse. Brødet og vinen lar oss komme på Jesu liv. Skapningen peker på skaperen.

Tingenes og ritenes hvorfor

Vi er et gjennomsekularisert land med kristne riter vi ikke vet hvorfor vi har, for å parafrasere Skagen. Og når ritenes hvorfor forsvinner for oss, forsvinner også en stor del av deres mening og form. Verre er det at tingene ikke lenger er budbærere, men blir redusert til kun ting. I den moderne høsttakkefesten er verken takken eller grøden hva den var for de første feirende i 1621.

LES OGSÅ: En bønn for landets bønder

LES OGSÅ: Slik bruker medlemmene Den norske kirke

LES OGSÅ: Norges eldste «Frie venner»-menighet frykter myndighetene vil stramme inn

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter