Verdidebatt

Stoisk ro fungerte ikke

Storbritannia har tatt en helomvending i sin korona-strategi. Først skulle vi bare ta det med ro. Nå får vi lov til å gå ut for å handle mat én gang om dagen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ida Roland Birkvad

Doktorgradsstipendiat, bosatt i London

Jeg har nå bodd i London i to år, og trodde ærlig talt ikke ting kunne bli mye verre: 2020 skal være året for Brexit-utgangen her, og vi må trekkes på Boris Johnson i fem år til, etter de konservatives gjenvalg i fjor. Allikevel: nå er vi altså også rammet av en global pandemi, på toppen av det hele, og hele landet er i nasjonal «lockdown».

Som doktorgradsstipendiat her er livet på en måte helt likt: I de siste ukene har jeg bare fortsatt å skrive på oppgaven min, slik jeg pleier. Allikevel er alt helt annerledes. Én gang om dagen får vi lov til å gå ut for å handle mat, eller trene. Hvis man ikke hver dag leste om de galopperende dødstallene på britiske sjukehus skulle man tro at landet aldri hadde vært i bedre form: hver eneste dag løper jeg og det som føles som hele resten av nabolaget entusiastisk i parken, i passelig avstand til hverandre.

«Take it on the chin»

Som mange vet gjorde Storbritannia for to uker siden helomvending i sin håndtering av koronaviruset. Fram til da hadde statsminister Boris Johnson oppfordret britene til å «take it on the chin», det vil si å ri koronastormen av på erkebritisk, stoisk vis. Myndighetenes overordnede taktikk i møte med viruset hadde vært at befolkningen skulle utvikle flokkimmunitet, og at livet ellers skulle gå som vanlig. I et svært klassedelt samfunn, der tilliten til politikere og myndighetspersoner allerede er lav, begynte folk fort å forstå dette i sammenheng med Storbritannias lange historie med eugenikk, ideen om at staten skal odle frem en sterk, levedyktige befolkning. Plutselig ble det fra flere hold spekulert i om politikerne og overklassen tenkte på viruset som en slags naturlig utvelgelsesmekanisme.

LES OGSÅ: Derfor har svensker selvsikker smittestrategi

Katastrofale følger

Så hvorfor snudde Storbritannia? Helomvendingen kom etter at forskere ved Imperial College London publiserte en artikkel som viste de potentielt katastrofale følgene av det som fram til da hadde vært myndighetenes linje: Forskerne påpekte at ved å intervenere aktivt kunne antall døde halveres, sammenlignet med dagens strategi. I alle tilfeller måtte drastiske tiltak til for å ruste et offentlig helsevesen som allerede hadde rapportert om underfinansiering i årevis. I dag er det hjerteskjærende å lese avisa: Friske sykepleiere og leger som dør på grunn av manglende verneutstyr, folk som ikke får puste fordi de ikke har flere ledige respiratorer på avdelingen.

700.000 frivillige

Det er imidlertid fortsatt for tidlig å si noe definitivt om hvordan den nye strategien fungerer, men det er ventet at dødstallene vil stige i minst et par uker til, før man eventuelt kan se en effekt av myndighetenes tiltak. Som nordmann, som er vant til å ha staten som garantist for det meste i mitt liv er det interessant å kjenne på min egen overraskelse idet jeg leser at det nasjonale helsevesenet har fått 700.000 nye frivillige den siste uka. Alle nabolag i London har nå en lokal «mutual aid group», hvor naboer hjelper folk i full karantene med handling og andre gjøremål. Slik organiseres samfunnet i krisetid, i det du stoler mer på tanta nede i gata enn på din lokale byrådsrepresentant.

Så forskjellig fra land til land

Han jeg bor sammen med har familien sin i India, hvor den statlige infrastrukturen stiller enda svakere i møte med pandemien. For meg er det en merkelig kognitiv dissonans knyttet til det å følge med på henholdsvis norske, britiske og indiske nyheter om koronapandemien: Våre bekymringer er så banalt like, og allikevel så grunnleggende forskjellige – og ulikt fordelt. Nå belager vi oss på flere uker med lockdown og mer usikkerhet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt