Kultur

Stanse for å sanse

For hver ny bok du leser, les en gammel, sier en vis kvinne. Mens vi er sykelig opptatt av vår allerede bleknende tid og glemmer at det som ikke forholder seg til fortiden, sjelden har en fremtid.

Hver høst, hver vår, gir forlagene ut bøker fra «før». Det er et godt tegn og et skudd i baugen for historieløsheten. Det er frivillig å lese klassikere, men gjør vi det, kan det være en rystelse. Historiene er vide og dype, selve grunnen til at tidens tigertenner ikke har knekt dem.

Løfter vi blikket og ser i bakspeilet, er utsikten god. Det er bakstreversk å harselere med klassikerne. Hvem sier at det lukter plysj og fløyel? Kanskje de som gledelig diskuterer gamle bøker, uten å ha lest dem?

Jeg har det tett på livet, en ­liten kar, Noah på 13 år, som uten ­påtrykk har lest tre av Jules Vernes bøker i full utgave. 400 sider hver, og han slipper dem ikke. Det går i Coopers indianerfortellinger, fire svære bøker. Greven av Monte Cristo. Gullivers reiser. Lista er lang. Alle uavkortet, altså nyoversatt. Han leser ikke fordi han må, heller ikke for å imponere.­ Han leser seg til fantasi uten å vite det. Resten av tida går til fotball, dataspill og «litt» skole.

Vernes makeløse verden

Vi tror at vi har lest Jorden rundt på 80 dager. De færreste av oss har. Vi er blitt fortalt historien, eller har lest den som tegneserie eller i forkortet barneutgave. Jules Verne­ var science fiction-sjangerens grunnlegger, vil mange­ si. «Jeg leser én Jules Verne-­roman hvert år og begynner på nytt igjen når jeg er ferdig», sa en forfatter i et avisintervju for­leden. Hun snakket om Verne som et sjelslivets treningsstudio. Når Vidarforlaget nå gir ut den fjerde boka i Jules Vernes storslåtte serie «Ekstraordinære reiser», skal vi vite at den nye, Fra jorda til månen (Transit forlag), ble trukket frem igjen da USAs romprogram begynte å ta form.

Samtalen med verden

Uansett hvor digitale vi er, lever vi i et gjennomlyst ekko av fortiden. «Dersom du vil overgå andre i visdom, les en klassiker», sier et kinesisk ordtak. En god forfatter trenger ikke skrive om seg selv, selv om jeg opplever at forfatteren kjenner meg og jeg kjenner henne. Å kjenne andre på 200 års avstand, har en kvalitet i seg. Jeg liker det. Samtalen min med verden blir kanskje tydeligere av det, det skylder jeg å si. Det er et av litteraturens befruktende mysterier.

Ruvende uro

Jeg har møtt Lev Tolstoj, jeg fornemmer det i hvert fall – jeg er ikke alene. Anna Karenina og Krig og Fred som i bunn og grunn handler om å gjennomskue tåpeligheter og verdens løgner. Og hovmodighet som faller. Tolstoj, den «store», som drar opp de svære fortellingene, hele skoger av fornemmelser, og likevel glemmer han ikke å fortelle meg at griskhet er av djevelen og barmhjertigheten er et lys for menneskene. Under huden. I dag skal en forfatter ha et sosialt eller politisk anliggende for å få presse. Tolstoj hadde det, men det er usynlig mellom linjene, det kryper inn og sveller. Når Solum/Bokvennen gir ut en håndfull av hans fortellinger, Fortellinger, snakker vi om fortelleren. Når vi stirrer oss til motløshet på den alminnelige overfladiskgjørelsen av verden, er Tolstoj der i all sin ruvende uro.

Den fromme fiskeren

For 20 år siden ble Gabriel Scott-selskapet startet. Jubileet er feiret, og det feires fortsatt. Og særdeles med en vakker utgivelse av trilogien En drøm om en drøm: Våren, Sommeren og Høsten. Da han døde i Arendal i 1958, hadde han – selv om en klør seg litt i hodet for å huske titler – skrevet seg inn med selvfølgelig fortellerkraft i norsk litteratur. Den som måtte være lei av at stil bare er stil i en del av samtidslitteraturen, skal utsette seg for Scotts sansede verden. Få leser dypet i menneskesinnet som han, på en enkel og lys måte. Han tror på det gode og lar seg ikke rive med av det andre. Personene hans kjemper stille mellom drømmen og den virkeligheten som så ofte korrigerer den.

Jo, romanen Kilden lugger ­naturligvis i hukommelsen. Boken­ om den saktmodige og fromme fiskeren Markus og hans gode syn på livet, tross motvind både på havet og blant menneskene. De som ikke helt finner ut av den underlige karen som tross absolutt alt setter pris på livet. Det er også tonen i En drøm om en drøm. Men her står rivningene mellom dårlig samvittighet og utilstrekkelighet. Det handler om en glad tone, som blir dunklere år for år. Men sansene opphører ikke, det å stanse for å sanse. En strålende utgivelse, i ordets nokså konkrete forstand.

Falkbergets dikt

Når Aschehoug nå i høst gir ut Johan Falkbergets Samlede dikt og sanger, er det et pionerarbeid. Eiliv Grue og Carl Lauritz Lund-Iversen har tråklet landskapet og funnet dikt fra aviser, publikasjoner og samlinger. Johan Falkberget er – det skulle være unødvendig å minne om det – ved siden av Sigrid Undset, Kristoffer Uppdal og Olav Duun den store fortelleren i norsk litteratur. Alle fire har falt ut av korttidshukommelsen.

Å lese Falkbergets Nattens brød og Christianus Sextus og Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter og Olav i Hestviken er som å være del av noe som skrider mot himmelen. Det er en kroppens og sjelens idéverden. Og: Hvem – uten de nærmeste – visste at Falkberget skrev salmer: «Jeg måtte skrive salmeversa for å tolke den kristne innstillinga til begivenhetene som forelå. Og meget grundig tok jeg det … å skrive bergmannssalmer er en plan jeg lenge har omgåttes med». Det er klart for komponister til å hente ut salmene.

Husholdersken krim

Norsk krim er ikke noe nytt. Nasjonalbiblioteket viser oss tilbake til prestefruen og husholdningseksperten Hanna Winsnes (1789 – 1872) som skrev en av de første kriminalromanene på norsk, Det første skritt, som inspirerte Ibsen, Hamsun og Bjørnson. At Winsnes også skrev Lærebok for de forskjellige Grene af Huusholdningen er et av de små mysteriene. Hun skrev også Husholdningsbok for tarvelige Familier i By og Bygd. Det hadde ikke gått nå. Men den ble trykt opp igjen og opp igjen. Som prestefrue passet det seg ikke å skrive populærlitteratur, så hun arbeidet gjerne under pseudonym. Nå trekkes hun frem, og Unni Lindell snakker om en av Norges fremste og mest leste krimforfattere.

Latter er tidsbundet og lever sjelden lenge. Men skrytepaven Baron von Münchhausens (1720–1797) historier lever og muntrer – de er skrevet med pokerfjes og må leses med pokerfjes. Det er artig. Det finnes mange småutgaver av baronen, vi brukte dem til og med på skolen.

De som ble skremt fra troen på Guds milde makt av Gustave Dorés uhyggelige bibelbilder, møter en annen Doré i denne utgivelsen. Tegningen gir baronens sprutende ville fantasi kraft. Nå er også han oversatt i full mundur, ikke stykkevis og delt.

En moderne katt

Skulle en lure på om en katt skriver romaner, er svaret ja. Vi har Asbjørnsen og Moe, Tyskland har brødrene Grimm og E.T.A. Hoffmanns (1776 – 1822) eventyr. Hoffmann skapte hannkatten Murr, en stilig type som går inn i lesehistorien som forfatterens mesterverk. Eller Murrs mesterverk. Spør vi hva som skjer her, er det en fryd å ikke røpe det, det må leses og gjennomleves. «Enhver må søke sitt eget sildehode og ikke forsyne seg etter andres klokskap» sier han, klokt nok, forfatteren av Om musefeller og deres innvirkning på kattehetens sinnelag og handlekraft.

Bokvennen har nettopp gitt ut Hannkatten Murr, hans liv og meninger – som også inneholder kapellmester Johannes Kreislers fragmentariske biografi på tilfeldige makulaturblad. En «moderne» sak, som like godt kunne vært historien om en ung Brooklyn-hipster, en tour de force av postmoderne litteratur.

Når en katt kan skrive, kan vi saktens lese.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur