Nyheter

Snilleste gutt i Nato-klassen

70 år etter dannelsen av Nato er det noe dypt symbolsk ved at det er sosialdemokraten Jens Stoltenberg som er generalsekretær i den nordatlantiske forsvarsalliansen.

4. april 1949 signerte utenriksminister Halvard Lange Atlanterhavspakten på vegne av den norske regjeringen. Det skjedde etter bitter dragkamp i Arbeiderpartiet, og skulle for alltid endre norsk politikk.

Tirsdag var det tidligere statsministrer Jens Stoltenberg som ledet Nato-toppmøtet i London i anledning jubileumsåret, der britens dronning Elizabeth var kvelden vertskap for stats- og regjeringssjefer fra alliansens 29 medlemsland.

Stoltenberg snudde AUF

Jens Stoltenberg ble politisk aktiv i skyggen av atomopprustning og kald krig, og som påtroppende leder av Arbeiderpartiets ungdomsparti i 1985, var han klar på at målet for AUF var «å nedbygge blokkene, og norsk utmeldelse av alliansen».

To år senere var han imidlertid sentral da AUF snudde fra nei til ja i Nato-saken.

Dermed gikk unge Stoltenberg samme vei som en rekke sentrale Arbeiderpartifolk hadde gjort før dannelse av Nato i 1949. Da var partiet dypt splittet, men tungvektere som partisekretær Haakon Lie, utenriksminister Halvard Lange, forsvarsminister Jens Chr. Hauge og Oscar Torp var ivrige pådrivere for medlemskap, og utmanøvrerte venstresiden.

Den norske nøytraliteten falt

Bakteppet var at den norske nøytralitetspolitikken ble knust da Nazi-Tyskland invaderte Norge 9. april 1940. Etter det tyske krigsnederlaget våren 1945, mye takket være innsatsen til USA og Sovjetunionen, vokste det fram et nytt Europa der det kommuniststyrte Sovjetunionen etablerte en rekke vennligsinnede bufferstater langs sine grenser.

Samtidig vant venstreradikale allianser fram både i Øst- og Vest-Europa, og det politiske etablissementet fryktet at Moskva skulle få avgjørende innflytelse langt inn i vestlige hovedsteder.

Midt oppe i dette vaklet statsminister Einar Gerhardsen mellom ja og nei til den vestlige forsvarsalliansen, som britenes legendariske statsminister Winston Churchill hadde tatt til orde for etter Tysklands nederlag.

Gerhardsen ble avgjørende

Gerhardsen ønsket seg primært et nordisk forsvarsforbund, men ble tungen på Nato-vektskålen på partiets landsmøte i februar 1949, da det nordiske alternativet i realiteten var dødt.

Året før hadde Gerhardsen holdt sin berømmelige Kråkerøy-tale, like etter kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia, der han karakteriserte norske kommunister som en fare for landets rettssikkerhet, demokrati og selvstendighet. På landsmøtet i 1949 beklaget Gerhardsen at «drømmen om fred» ikke ble virkelighet etter 2. verdenskrig:

– Tvert imot, den internasjonale situasjon tilspisset seg. Det alvorligste inntrykk gjorde Sovjets aggresjon, som minnet oss så uhyggelig om de ting som skjedde foran 2. verdenskrig. Metodene var nye, men realiteten var den samme. Land etter land ble i virkeligheten erobret av Sovjet: Romania, Bulgaria, Ungarn, Polen, Albania og Jugoslavia, sa en formanende Gerhardsen.

Dyp splittelse på venstresiden

Tilslutningen til Nato skulle skape en dyp splittelse på norsk venstreside, og ledet fram til dannelsen av Sosialistisk Folkeparti (SF) i 1961.

SF kjempet mot atomvåpen, og hadde som sitt fremste prosjekt å arbeide for norsk nedrustning og utmeldelse av Nato. I 2005, 44 år etter partidannelsen, gikk imidlertid SFs etterfølgere i SV inn i historiens første norske rødgrønne regjering, ledet av dagens Nato-generalsekretær.

Dermed var sirkelen sluttet, med SV som deltaker i en regjering som ikke bare støttet Nato, men som også administrerte Norges deltakelse i Natos krig i Afghanistan, utløst av terrorangrepet på USA 11. september 2001. Det var var første gang Nato benyttet seg av artikkel 5, om at et angrep på ett av medlemslandene er å anse som et angrep på alle.

En for alle, alle for en

Artikkel 5 er en hjørnestein i Nato-samarbeidet, og avgjørende for Norges forhåpninger om at alliansen skal komme oss til unnsetning «i det strategisk viktige nord», som norske politikere ikke kan gjenta ofte nok.

Denne solidariteten er aldri blitt testet, men norsk sikkerhetspolitikk har siden 1949 vært tuftet på en krevende balansegang som skal sikre vestlig støtte gjennom et aktivt Nato-medlemskap, men samtidig søke lavspenning med Sovjetunionen/Russland. Det siste skjer gjennom beroligende tiltak som en forsiktig basepolitikk, begrensinger på alliert aktivitet i nord, og nei til atomvåpen på norsk jord i fredstid.

Det har likevel ikke hindret påtakelig norsk velvilje overfor ønskene til USA, supermakten som er vår reelle sikkerhetsgarantist. Dermed har Washington gjerne betraktet Norge som den snilleste gutten i Nato-klassen.

Kriget i Afghanistan og Libya

Etter oppløsingen av Sovjetunionen og Warszawapakten i 1991, ble Nato utvidet med en rekke tidligere østblokkland. For å framstå som relevant når erkefienden nærmest var utradert, har alliansen siden bidratt i flere omdiskuterte aksjoner utenfor medlemslandenes territorium.

Også Norge har vært ivrige deltakere i skarpe oppdrag «out of area», ikke minst i Afghanistan og Libya, primært for å bygge opp under Natos solidariske vilje til å beskytte oss i en endret politisk situasjon.

Det har skapt en viss hjemlig politisk debatt, men med langt lavere engasjement enn man kanskje kunne forvente og ønske.

Krim og Ukraina skjerpet gamle fronter

De siste årene har den gamle øst-vest-konflikten fått ny næring, delvis etter Russlands intervensjon i Georgia i 2008, men særlig etter anneksjonen av Krim og intervensjonen i Ukraina i 2014.

Delvis derfor var Norge i fjor høst villig vertskap for Trident Juncture, den største Nato-øvelsen i Norge siden den kalde krigen, med 50.000 deltakere fra 31 nasjoner.

Det skjerpede konfliktbildet bidrar til at Norge følger lojalt opp når Stoltenberg, på USAs og president Donald Trumps kommando, ber medlemslandene trappe opp forsvarsinnsatsen til 2 prosent av BNP.

Mange ganger bistandsinnsatsen

Det skjer i en verden der Nato-land utgjør 7 av de 15 landene med de høyeste militærutgiftene. Faktisk bruker USA 20 ganger mer på forsvaret, 650 milliarder dollar i året, enn på utviklingshjelp – fire ganger mer enn det verden totalt gir i bistand til fattige land.

Det er et paradoks som neppe ble påpekt, verken av Trump eller andre, i skåltalene under jubileumsmottakelsen i Buckingham Palace tirsdag kveld.

Les mer om mer disse temaene:

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter