Meninger

Skjult antisemittisme

Har dagens kristne forkynnelse beholdt biter av antisemittisme uten å tenke over det?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I kristen forkynnelse har jødenes tro ofte blitt framstilt som motsetningen til kristendommen. Det tales om den dømmende gammeltestamentlige Gud mot Jesu kjærlighetsbudskap. Den jødiske lovreligion - representert ved fariseerne - danner motsetningen til det kristne budskapet om nåde.

Denne forkynnelsen har mange røtter. Noen strekker seg helt tilbake til da de Jesustroende jødiske gruppene skilte lag med resten av jødedommen, noe som det også finnes nedslag av i Nytestamentet. Men jeg tror mye er en arv fra den moderne antisemittismen, som blomstret hos oss fra omtrent 1880 til den ble diskreditert i 1945. Da ville man glemme at Jesus var jøde og framstille ham som en som brøt med jødedommen.

LES OGSÅ: Styrket innsats mot antisemittisme

Vi har trodd at vi har kvittet oss med denne arven. Men i det siste har jeg blitt oppmerksom på hvordan rester av den dukker opp i den kristne forkynnelsen.

Farer vill

I en interessant facebookpost forrige uke skrev presten Eyvind Skeie om en liten setning i søndagens tekst: «Slik skulle det ord oppfylles som er talt gjennom profeten Jesaja.» Her finner vi nøkkelen til å forstå teksten, og til å forstå hvem Jesus er, sier Skeie. Han er oppfyllelsen av jødenes skrifter.

«Dere farer vill fordi dere ikke kjenner skriftene», sa Jesus til sin tids teologiske lærde. Jeg tror det gjelder i dag også. Det er for lite kunnskap om Det gamle testamente. «Tiden er moden til å lete etter Kristus i Det gamle testamente på en ny måte», skriver Skeie.

I det siste har jeg støtt på noen teologer som gjør nettopp det. De ser Jesus som en jødisk forkynner og evangeliene som jødiske skrifter. Det er ikke bare skriftene de har gransket, men også hvordan skriftene ble tolket i Jesu samtid - og dermed antagelig hvordan Jesus og hans disipler forsto dem. Det gir helt nye perspektiver.

Messias

Jødene ventet på en politisk Messias som skulle sette dem fri fra romernes okkupasjon, har jeg ofte hørt fra prekestolen. Så utlegges det hvordan Jesus skuffet sin samtids forventninger.

Skeie skriver om Messias-skikkelsen i Det gamle testamente som en lidende tjener som ofrer seg selv. I evangeliene er det nettopp disse profetiene det vises til. Og det var ikke bare Jesus og disiplene som hadde denne forståelsen. Det var trolig en forventning som preget Jesu omgivelser, viser den nyere forskningen.

Det fantes en del politiske opprørere som hevdet de var Messias på Jesu tid. Men det betyr ikke at den politiske Messias var den dominerende forestillingen. Forventningen var en Messias som skulle bringe gudsriket til verden.

Dette har absolutt teologisk betydning. Men jeg er blitt opptatt av hva dette sier om vårt syn på jøder. For hvor kommer denne påstanden om at jødene ventet på en politisk seierherre fra? Er det konspirasjonsteorien om jødenes planlagte verdensherredømme som her stikker hodet fram?

Fariseerne

Jesu sammenstøt med fariseerne brukes ofte til å framstille jødedommen som en religion av lover og regler. Jødedommen blir gjerningsreligionen som skaper kontrast til den frie nåden i Jesus Kristus.

Men når Jesus refser fariseerne, bryter han ikke med de hellige skriftene fariseerne holdt seg til. Tvert om følger han opp budskapet fra Det gamle testamentes profeter: Det Gud ser etter er ikke ytre fromhet, men en tro som ytrer seg i barmhjertighet mot de svake, mot enker, farløse, fattige og innflyttere. Gud vil ikke ha fromme fakter, men rettferdighet, er gjennomgangstema i skriftene, og det er dette Jesus mener fariseerne har glemt.

Jøden som motpol

Jødedommen på Jesu tid var heller ikke en gjerningsreligion i den forstand at det var gjerningene som frelste. Det var ofringene i tempelet som sonet folkets synder. Og ofringene var dypest sett en overgivelse til Guds nåde og barmhjertighet. Gud trengte ikke blodet av okser og værer. Det er denne tankegangen Jesus viderefører og utvider ved selv å bli offeret. Og dette er hovedsaken i Skeies innlegg.

Men jeg er blitt opptatt av hvorfor jødedommen feilaktig framstilles som en lovreligion, og som antitesen til kristen tro. Jøden som den andre, som motpolen til oss, ser ut til å være en forestilling som glir rett inn uten motforestillinger og uten argumentasjon.

Øye for øye

«Dere har hørt det er sagt til de gamle. Men jeg sier dere», er en formulering som går igjen i den teksten som kalles Jesu Bergpreken. Det kan brukes som argument for at Jesus bryter med samtidens jødedom og kommer med noe helt nytt.

Jesus trekker for eksempel fram formuleringen «øye for øye, tann for tann». Det har ofte blitt framstilt som at jødene står for hevntanker og harde straffer. I virkeligheten var jo dette et uttrykk for at straffen skulle stå i forhold til ugjerningen og ikke være urimelig hard.

Det Jesus derimot sier, er at vi ikke skal sette oss til motverge mot de som vil oss vondt. Det er en etisk fordring som oppleves som et brudd med det som rimelig for alle mennesker. Det er ikke jødedommen som utfordres, men vante tanker om hva som er rett og rimelig. Det er det nye Jesus bringer.

Antisemittisme

Men av en eller annen grunn er det jødene som er blitt satt opp som kristendommens antitese, og som dessuten framstilles som spesielt hevngjerrige. Hvorfor det? Er det fordi slike forestillinger fortsatt ligger dypt i oss?

Oppgjøret med antisemittismen i kirken er ikke ferdig før vi har gjort opp med slik forkynnelse.

LES OGSÅ:

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Meninger