Skal vi ikke bare være obs?

For få dager siden la Statistisk Sentralbyrå fram Norges første befolkningsundersøkelse om livskvalitet. Oppskriften er slik, bare for å ha gjort saken klar: «Livskvalitet handler om det som gir livet verdi.

Blant de mest sentrale kjennetegnene på livskvalitet finner vi frihet og livsglede, mening og mestring, trygghet og deltakelse, samt helse og fravær av unødig lidelse. God livskvalitet og en rettferdig fordeling av denne, er en viktig forutsetning for et bærekraftig samfunn.»

Hullet blir større

Det er tusen ting å ta fatt i, jeg velger skjermbruken – den står oss nær. Skjermen er en hellig amulett, den som sier imot – jeg har stor erfaring – blir sett på som «gammelmannstenker», et utidig maktspråk. Jeg har hørt det noen ganger, nokså nedlatende, ofte fulgt av en kvalt, liten latter.

Men hvor mange ganger skal det sies før vi våkner, før vi sier at nok er nok. Spør terapeuter, psykiatere, psykologer, alle som har med unge å gjøre, hvordan køene vokser i takt med stadig mer bruk av sosiale medier.

Vi sier med blomster for øynene at skjermen gjør oss mindre ensomme, det kan hende for noen, for andre gjør det ikke det. Hullet blir enda større. For den menneskelige nærkontakten uteblir, alt ser vi gjennom en hinne. Og tenker vi etter har vi – de fleste av oss - opplevd fliken av det andre opplever hele tiden: hvor ensom det går an å bli foran en skjerm.

Tre timer dagen

Så kommer altså denne SSB-raporten og slår fast at personer som er mye på skjerm er mindre tilfredse med livet enn de som er lite. Blant dem som ser på TV, filmer, serier og YouTube mer enn tre timer per dag, svarer en av tre at de har lav tilfredshet med livet.

Blant personer som oppgir at de er på sosiale medier mer enn tre timer per dag, oppgir 37 prosenter at de er «lavt» tilfredse. Rundt samme skår som hos TV og YouTube-brukerne. Mange bruker skjerm mye, viser undersøkelsen – en opplysning som naturligvis ikke velter kiosker, men det er greit at noen dokumenterer.

LES OGSÅ: Vårt Land mener: For mange av oss kan nasjonale anbefalinger være en nyttig rettesnor

Rett og skjel

Jeg applauderer ikke, jeg syns det er trist. Jeg syns bare det er trist at de atskillige prosentene som trives, de ressurssterke som trener hver dag og har masse penger, står fram som vinnere i kampen denne gangen også. For det gjør de.

Undersøkelsen antyder en klassedeling, det er de rikeste og veltilpasse som holder orden på dette også. Det har vært ropt og snakket om det i årevis, men bums, det står like stille. Vi ler og sier at Den Katolske kirke bruker 400 år for å snu seg - men det tar sannelig tid, også, for politikere, læreinstitusjoner og oss foreldre, før vi skjønner at disse hullene må tettes og at det må tenkes nytt når store deler av folket ikke henger med.

Som Statistisk Sentralbyrå selv kommenterer – nettopp: «God livskvalitet og en rettferdig fordeling av denne, er en viktig forutsetning for et bærekraftig samfunn.»

Konsert og teater bra

Det man kan tenke seg og vet, er at kulturaktiviteter ligger tungt på vektskåla – gå på kino, konsert, teater eller kunstutstillinger eller å delta i aktiviteter i en klubb, forening eller organisasjoner. Viser undersøkelsen.

De som oppgir at de aldri har vært med på noe av dette, oppgir i større grad enn befolkningen som helhet at de har «lav livskvalitet». Og har du det for travelt, da har du det ikke bra. Sier tallene også.

Én tredjedel av oss mistrives.

Så skulle det kommet en konklusjon. Ja, da blir jeg sjenert, ser ned og skraper med foten. For temaet er komplekst, enormt. Statistisk Sentralbyrå, som er noe av det mest «nyktere» på banehalvdelen, gir naturligvis ikke svar. De gir oss tall, noen av de mest synlige og oppsiktsvekkende i undersøkelsen.

Det er alvor når én tredjedel av oss mistrives. Jeg kjenner at det er vanskelig å gå ut og nyte høsten, når jeg vet det. Skal vi ikke være obs?

LES OGSÅ:

[ Republikanernes feminist-ikon ]

NLM: Åpner for kvinner i toppstyre, men kun menn kan lede det