Rødt har rappet Frps klær

Bjørnar Moxnes hadde all grunn til å triumfere da han i går holdt leders tale. Partiet som er samlet til landsmøte i Groruddalen, har en oppslutning de før bare kunne drømme om. De fosser fram på målinger. På lands­basis ligger partiet godt over sperregrensen. I Oslo har de luktet på 10-tallet på flere målinger.

En fersk Ipsos-måling partiet har fått utført, viser at hele 19 prosent av befolkningen vurderer Rødt som et aktuelt alternativ i høst. I Oslo sier 30 prosent det samme. Dette er formidable tall for et lite parti.

Men hva er egentlig resepten bak Moxnes’ framgang og suksess? Dette blir tolket på ulikt vis, og flere av forklaringene har noe for seg. For det er åpenbart et knippe årsaker til at Rødt tiltrekker seg mange nye velgere. Moxnes selv er en viktig forklaring. Men både nasjonale forhold og internasjonale trender gir ham drahjelp.

LES OGSÅ: Moxnes tror KrF og Venstre «sporløst» forsvinner

Norges blåeste regjering

En bakenforliggende forklaring er at Frp har sittet i regjering i snart seks år. Koalisjonen som styrer­ landet er den blåeste i ­nyere norsk historie. Etter at KrF og Venstre gikk inn i regjering, og bidrar til å garantere en tydelig blå politikk, har det ytterligere utvidet spillerommet og vekstpotensialet for et rødt ytterparti. Et parti som kritiserer nedsiden ved privatiseringen, den økte fattigdommen og som har et tydelig motsvar til regjeringsprosjektet.

Tafatt Ap

Det siste året har dessuten Ap vært lammet av­ ­indre strid. Partiet har brukt store krefter på interne forhold, og ikke maktet å utnytte sin posisjon som det største opposisjonspartiet. Det har utvidet rommet for den driftige Rødt-lederen. I flere deler av arbeider- og fagbevegelsen har det vokst fram et sterkt ønske om en tydelig og kompromissløs stemme mot Solberg-regjeringens høyrepolitikk og innslag av liberalisme. Mange av disse velgerne har latt seg ­begeistre av Moxnes.

LES OGSÅ: Rom for kristendom i Rødt? Her er partiets ansikt i verdisaker

Moxnes selv

Men det er ikke gitt at en leder for lille Rødt skulle makte å ta en slik rolle. Moxnes’ fordel er at han er en karismatisk lederskikkelse, som snakker enkelt, tydelig og populistisk. Dessuten er han snartenkt og har teft for det tabloide og det spektakulære. Mens Ap-leder Jonas Gahr Støre og SV-leder Audun Lysbakken bruker tid på å vurdere og samsnakke, produserer Moxnes forslag i Stortinget på ­løpende bånd.

Et godt eksempel er hans mistillitsforslag mot Frps Sylvi Listhaug, som til slutt førte til at hun gikk av som justisminister. Forslaget kunne kommet fra både Ap og SV. Men det var Moxnes sitt forslag som skapte domino­effekten som fikk

Listhaug avsatt­.

Han var også først ute med forslag om forbud mot innleie av arbeidskraft våren 2018, som ble vedtatt med KrFs støtte. Statsminister Erna Solberg sa like etter at dette var et sviende nederlag for regjeringen. Hennes uttalelser ble vist på storskjerm i Rødts landsmøte, og møtte applaus.

Nå vil ikke KrF bidra til gjennomslag for Rødt – og nederlag for Solberg – i tiden som kommer. Men kritikken fra Moxnes vil ikke avta av den grunn. I sin landsmøtetale viste han tvert imot at både Venstre og KrF nå er inkludert i hans hardkjør mot den sittende regjeringen.

Frps gamle rolle

Interessant nok er det nå Rødt som har tatt over Frps gamle rolle som det maktkritiske ytterfløypartiet i Norge. Sakene er andre, men rollen er den samme. Tidligere satte Frp dagsorden med kritikk i saker som bompenger, innvandringspolitikk og Mulla Krekars opphold i Norge. Men jo lenger partiet har sittet med makt, jo færre saker kan partiet med troverdighet anklage «eliten» for. Nå sitter de selv med ansvaret.

Nå er det Rødt som vinner protestvelgere på beinhard makt- og regjeringskritikk: I saker som økt fattigdom, i arbeidslivspolitikken og med knallharde angrep på private «velferdsprofitører».

Dersom vi kun ser på retorikk og form, har de to partiene store likheter. Begge bruker betydelig krefter på å angripe «eliten» med enkel retorikk, og uten store nyanser. Nettopp dette er en av definisjonene på populisme.

Revisjonisme

Trolig har dessuten Moxnes forstått at dersom Rødt skal vokse mer, må partiet klippe båndene til kommunistiske, autoritære regimer. En slik revisjonisme har Moxnes jobbet med i flere år, til sterk motstand fra de gamle ml-erne i partiet. Trolig makter han ikke å kaste ut alle gamle dogmer. Men prinsipprogrammet som vedtas på dette landsmøtet, beveger seg i den retningen Moxnes ønsker. Begreper som «revolusjon» blir sjeldnere nevnt i motsetning til «demokrati» som nå nevnes hyppig.

Moxnes avviser dessuten at han er «kommunist». Han omtaler seg selv som «sosialist», og viser til at Rødt også rommer både kommunister og sosialdemokrater. Dermed holder han døra vidåpen for større grupper av LO-medlemmer som synes Ap er for dvaske.

Europeiske trend

Men Rødts fremgang skyldes ikke bare Moxnes sin innsats og norske forhold. Han får kraftig drahjelp av internasjonale trender. Over hele ­Europa gjør ytterpartiene på begge sider det godt.
Vi ser noe av den samme trenden som utviklingen i USA. Globaliseringen gjør at arbeidsplasser og nasjonale rettigheter i ­arbeidslivet forvitrer. Store multi­nasjonale selskaper får mer makt på bekostning av vanlige arbeidstakere. Mange kjenner seg maktesløse. Og tyr til ytterfløyene.

Drahjelp fra høyre

Hvor godt Rødt gjør det i høstens valg vil være en prøvestein på partiets potensial. Enda mer spennende blir stortingsvalget om et par år.

Det faktum at store deler av høyresiden har gjort Moxnes og Rødt til en hovedkomponent i sin skremselsstrategi mot rødgrønt styre, er gull for Moxnes og Rødt.
Ingenting er viktigere i politikken enn å ha en mektig fiende som kan løfte et parti opp på den politiske dagsorden. Det gjør det lettere for Rødt å stjele velgere fra den moderate venstresiden. Slik sett er Høyre og Frp Rødts viktigste valgkampapparat. Trolig er nettopp dette en viktig del av strategien til Moxnes.