Religionspolitisk villrede

19 høytidelige dommere i svarte kapper toger inn i «Grand Chambre» ved Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Norge er klaget inn for brudd på religionsfriheten, og domstolen mener saken er så prinsipielt viktig at den må føres i domstolens plenum. Året etter – i juni 2007 – falt dommen: Norge hadde brutt menneskerettighetene.

Domstolen måtte vurdere to aspekter ved religionsfriheten opp mot hverandre: Retten til å formidle religion opp mot retten til å ikke bli påtvunget religion. Dommen balanserte dem mot hverandre: Det var i orden at norsk skole la størst vekt på kristendom. Men slik KRL-faget og skolens formålsparagraf var utformet, ble elevene utsatt for uakseptabel kristen påvirkning.

[ LES OGSÅ: Spår flere saker om religion ]

Striden om KRL-faget er en av de skarpeste og mest langvarige konfliktene vi har hatt om religionsfriheten her i landet. Etter at regjeringen har foreslått å gjeninnføre, står nok nye runder med strid for døra.

Her dreier det seg om at minoritetene føler seg tråkket på av majoritetsreligionen. Det var en bred koalisjon som omfattet både pinsevenner, jøder og human-etikere som reagerte.

Muslimene

Men de siste årene har konfliktene rundt religionsfriheten oftere handlet om at hvor langt det sekulære samfunnet skal gå i å gi rom for religionsfrihet, og da særlig den muslimske minoritetens religionsutøvelse.

Vårt Land har de siste dagene satt søkelys på noen av disse konfliktene. Det handler ikke minst om kjønn: Om muslimske tradisjoner for bluferdighet og kvinners plass i samfunnet opp mot norsk likestillingsideologi. Norske skoler er for eksempel i villrede om de skal godta kjønns-segregert svømmeundervisning.

[ LES OGSÅ: Tilpasset svømmeundervisning ]

Da konservative kristne miljøer for noen år siden fikk problemer med likestillingsideologien, var fordømmelsen fra majoritetssamfunnet atskillig mer kontant. Men man maktet likevel å tenke prinsipielt: Dersom man kunne godtgjøre at kjønnsdiskriminering var teologisk begrunnet og viktig for stillingens karakter, fikk man unntak for likestillingsloven. Etter hvert har det vært få som har stilt opp med slike teologiske begrunnelser.

Teologi?

Noe tilsvarende krav om teologisk begrunnelse er ikke rettet til muslimske miljøer. En grunn er at det ofte er uklart om det er religionen eller tradisjonen det handler om. Dermed blir det også uklart om det er religionsfrihet eller frykt for å tråkke på minoriteters tradisjoner som er grunnen for at man aksepterer ting.

Stålsettutvalget er de eneste som har forsøkt seg på en prinsipiell grenseoppgang i dette landskapet. Men hva har skjedd med innstillingen etter at den ble sendt ut på høring? Hadja Tajik skjøt ned forslaget om hijab i politiet allerede da innstillingen ble lagt fram, og noen premisser blir kanskje med i Torhild Widveys kirkepolitiske forslag når de kommer. Er innstillingen ellers bare lagt i en skuff?

Vi er fortsatt i religionspolitisk villrede her i landet. Og kanskje er dette så vanskelig at vi må regne med at det fortsetter slik?