Rekordstort sentrum – uten felles kraft

Neste helgs ­kommune- og fylkestingsvalg handler ikke bare om hvem som skal ­sitte med politisk makt på lokalt og regionalt nivå i Norge. Opp­slutning og dannelse av koalisjoner peker også fremover til stortingsvalget i 2021.

En av faktorene som alltid avgjør maktforhold i ­Norge er hvilke maktsamarbeid ­sentrumspartiene er en del av. I flere europeiske land omtales disse partiene som «kroningspartiene»: Partier med makt til å innsette og avsette en statsleder.

«Sentrum er dødt»

I 2007 slo to Sp-politikere fast at ­sentrum, som selvstendig alternativ er dødt. Nåværende parlamentarisk leder Marit Arnstad og tidligere generalsekretær Steinar Ness mente at Sp for sin del fikk bedre gjennomslag i et fast samarbeid med Ap og SV.

Den gangen handlet det 
trolig ikke kun om hvor Sp 
kunne få gjennomslag. I 2007 var samtlige sentrumspartier små. Det virket totalt urealistisk at disse kunne klart å ­stable på beina et slagkraftig ­sentrumssamarbeid i overskuelig 
framtid.

I hele perioden mellom 2002 og 2015 lå de tre ­tradisjonelle sentrumspartiene grovt sett på en felles oppslutning mellom 12 og 16 prosent. Kanskje ikke så rart at enkelte mente at 
sentrum, som en samlet kraft, var 
dødt.

Tre av ti. Men noe har skjedd den sist tiden. Stadig nye velgere flytter seg til sentrum. På vår siste måling sa 29,5 ­prosent at de ville stemme på et av fire partier i sentrum. Aller mest handler det om Sps eventyrlige vekst. Etter at Trygve Slagsvold Vedum tok over, har Sp forlatt de andre partiene i oppslutning og er Norges tredje største ­parti på målinger. Sp har maktet å løfte sentrum kraftig, til tross for at både KrF og Venstre sliter rundt sperregrensen.

Dessuten har et annet ­parti inntatt det politiske sentrum med stort kraft: Miljøpartiet De Grønne. De ligger an til å gjøre et svært godt valg.

Nå må det sies at MDG ­avviser å være et sentrums­parti. De kjenner seg trolig ikke igjen i Stein Rokkans gamle 
definisjonen av mot­kulturene. Blant mange skillelinjer i norsk politikk, peker han på mot-
kulturene i sentrum under ­følgende merkelapper: «sentrum-
periferi», «motsetningene mellom byens embetsstand og ­bygdas bondestand» og «den kristne lekmannsbevegelsen». Målsak og avholdssak blir omtalt som viktige enkeltsaker.

Fellestrekk for de tre andre sentrumspartiene er at deres eksistens ikke avhenger av den klassiske rød-blå-aksen. Det er nettopp her MDG passer inn 
som et motkulturelt sentrums­parti. Ja, kanskje har de tatt 
den gamle rollen til Venstre 
som et motkulturparti i ­miljø- og klimaspørsmål, mens 
Venstre de senere årene har 
blitt likere partier som Høyre 
og Ap i sin tilnærming til 
politikk.

Vippemakt

Det er særlig interessant å se på de to ­sentrumspartiene som i dag inngår i regjeringskoalisjon med Høyre og Frp.

Mens Venstre og KrF i ­mange saker kan ha vippemakt i Stortinget, er dette nullet ut i ­regjeringskonstellasjonen. I det flertallet som nå gjør opp ­sakene seg imellom, er det Høyre som har makten som «midten-­parti». På hver side av Høyre blir de tre andre partiene ytterfløy-­partier. Høyre må ivareta ­begge ­flankene.

I tillegg kommer det inn to ­tunge moment som gjør at ­Venstre og KrF blir ­ytterligere ribbet for sin opprinnelige ­vippemakt.

Det ene omtales ofte som «kjøttvekta i politikken»: Den som er størst bestemmer mest. Frps kjøttvekt gir dem mer makt enn plasseringen skulle tilsi. Dessuten er Høyre mest redd for at Frp går fra koalisjonen. Også det styrker Frps makt internt i samarbeidet.

Sentrumsposisjonen ­nullet

I Venstre og KrFs tilfelle er ­deres nærmest naturgitte plassering i «sentrum» mer enn nullet 
ut.

Dette så vi tydelig utspille seg under den såkalte «bompenge­krisen». Venstre ønsket ikke nye forhandlinger sju måneder ­etter at regjeringsplattformen ble skrevet. Men Trine Skei ­Grande måtte bøye av. Det samme ­måtte Kjell Ingolf Ropstad da Erna ­Solberg valgte å ta Sylvi Listhaug inn i regjeringen mot hans – og KrFs vilje.

Selv om både Venstre og KrF har fått flere gjennomslag i ­regjeringen, så vil Erna Solberg skjerme Frp mer enn de to små, når det virkelig strammer seg 
til.

Etter 2021

Hva som skjer med en mulig koalisjon etter 2021, er vanskelig å spå. Særlig dersom 
de rødgrønne vinner med et sterkt svekket Ap. Men hva som hendte under forrige rødgrønne regjering vet vi. Der måtte både Sp og SV gi etter for et stort og tungt Ap. Listen over kameler de partiene måtte svelge unna er lang. Oppslutningen deres var heller ikke til å skryte av ­etter den rødgrønne regjerings­perioden.

Derfor er det tankevekkende at sentrumspartiene, tross sine mange ulikheter, ikke i større grad ser i retning av hverandre. For når Venstre og Frp kan ­sitte sammen i regjering, må det være betydelig lettere for Venstre å samarbeide med Sp og MDG. I alle fall dersom de legger retorisk vrakgods til side, og ser på den reelle politikken.

Lite tyder på at vi vil se en ren sentrumsregjering i årene som kommer. Men i gitte situasjoner vil det kunne være mulig å se for seg et mer koordinert sam-
arbeid.

Partienes polarisering

All forskning viser at det store flertall av velgere befinner seg i et slags utvidet sentrum av norsk politikk. Polariseringen i norsk politikk består derfor ikke i at velgerne har sklidd ut på ytter­flankene. Men det skjer ­fordi ­partier i sentrum av norsk ­politikk selv velger å innsette et ­ytterparti.

Ikke bare mister de sin egen vippemakt. Men de bidrar dessuten til å flytte det politiske tyngde­punktet bort fra der velg­erne befinner seg.